Sysselmann Helge Ingstad forteller om sitt første år på Svalbard

Bergens Tidende 28. juli 1934

 

 

I sin beskjedne embedsbolig treffer jeg Svalbard nye syssel­mann polarfareren Helge Ingstad, bergenseren som ved den bren­nende interesse og begeistring han har tatt fatt på sin gjerning her oppe med et slag har vunnet sig en posisjon og popularitet om bare meget blir øvrighetspersoner tildel.

 

                                     Sysselmannen foran boligen

 

 

– Hvad anser De som sysselets viktigste opgave?

Det ligger i sakens natur, at sysselmannen må bli stillet over­for mangeartede gjørenål. Men jeg anser det for en av de for­nemste opgaver ved administra­sjonen, at denne holdes leven­de for hele Svalbards vedkom­mende. Dette forutsetter nødven­digvis, at sysselmannen reiser omkring og står i stadig kontakt med forholdene. Det gjelder her spesielt om overvåkningen av fredningsbestemmelsene, inspek­sjon av fangsthytter og statens eiendommer, samt innsamling av materialer vedkommende landet m. v. Utvilsomt foregår der eksempelvis en ikke liten overtredelse av jakt- og fredningsbestemmelser hvor så vel ren- som fuglebestanden er blitt adskillig forringet.

Dessverre er sysselet ikke gitt bevilgning til drift av sin skøite, med den følge at sysselmannen under sommerens viktige måne­der er låst fast Longyear­byen. – Vinterstid har jeg imid­lertid tatt mig for å gjennemstreife landet med hundespann. I januar–februar iår foretok jeg således en ca. 1000 km. lang sledeferd til Svalbards nordspiss, hvorunder jeg inspiserte en rek­ke fangsthytter og innhentet ver­difulle oplysninger om land- og viltbestand. – Renbestanden har kommet sig de senere år, men ennu adskillig tilbake å ønske. Den er selvsagt fredet. Fuglevilt finnen der også i ganske stor utstrekning, men der må vernes om den. Hvad revebetanden angår, så er den ganske jevn. Men fangstforholdene i det hele kre­ver en lovmessigregulering. Der finnes nu omkring 30 fangstfolk her oppe som under vinternatten veider omkring på Svalbard øde og vide platåer og strender for å fravriste det dets rikdommer. Stundom går det bra, tildels meget bra. Men det hender nok dessverre også at man har lite igjen for strevet. Men friskt mot! På'n igjen. Polarstrøkene med sin fred og majestet øver en uimotståelig dragelse på dem som først har stiftet kjennskap med den, og selv om strevet er svært og naturen karrig og lunefull i sin avkastning kan ikke dette av­holde fangstmannen fra å ta ut stadig på nytt. Spenningen og eventyret er avgjørende bestandeler av disse folks liv. – Min tilsynekomst hos disse enslige fangstfolk rundt omkring i landet, var jo høist uventet for dem, men forhåpentlig ikke uvelkommen. Det betød jo en avveksling fra ensformigheten. Litt til hjelp fikk jeg også være. I en hytte fantes således ikke brendsel da jeg kom, så de to beboere, hvorav den ene var bortimot de sytti år, satt og hutret og frø, og det var jo ikke urimelig all den stund der hersket ca. 25–30 graders kulde! I en fart bar det avgårde med hundespannet efter ved, og spør om det var nogen som ble takknemlige og fikk humøret op da vi kom ”til gårds”! Flere av fangstfolkene har selv hundespann, og foretar i vinterens løp ferder på kryss og tvers av sine fangstfelter. Stundom når en­somheten blir for trykkende tar de på besøk hos sine fangstkolleger. Eller som den kjente fangst­mann Hilmar Nøis, som visstnok har tilbragt bortimot 20 vintrer på Svalbard: Han tok i vinter ut på en fjortendagers tur like til Longyearbyen for å feire jul hos gruvefolket!

Under turen la jeg også an på å få opskissert en rekke overganger i landet for således å få lettet fremkomstene overalt.

– Det synes å være en utbredt mening blandt dem som står forholdene her oppe nær, at statens nuværende administrasjonsordning for Svalbard virker meget tungvint og planløs?

Det er mulig, svarer syssel­mannen. Men om den ting ønsker jeg ikke å uttale mig her. Admini­strasjonen på Svalbard er rela­tivt ny og i emning. Der har i de senere år foregått en ganske rask utvikling her oppe, hvorved kravet til nye lover har reist sig. Særlig polare forhold gjør, at de bestemmelser som utferdiges på Svalbard i flere henseender vil måtte bygge på noget nytt.

–

I forrige måned kom professo­rene Sverdrup og Ahlmann med assistenter hit med sin videnskapelige ekspedisjon, og da ble det atter god bruk for hundespannene. Idet jeg fikk som opgave å transportere ekspedisjo­nen op til Isachsens platå som ligger i ca.1000 meter høide i nærheten av Kings Bay, og hvor ekspedisjonen skal ha sin basis. Turen forløp strålende i enhver henseende. Vi fikk i en fart satt op en hel teltby der oppe på breen, samt reist radiomast for ekspedisjonens lille radioanlegg, som setter dem istand til å korre­spondere med utenverdenen gjennem Kings Bay radio. Ekspedi­sjonen skal vare i 2 måneder, og dens opgave er å foreta meteoro­logiske og glaciale undersøkelser og observasjoner. Været var lang tid strålende, og samtlige videnskapsmenn var begeistret og lo­vet sig de beste resultater.

– Forholdet til russerne?

– Jeg ønsker gjerne, sier sysselmannen, å pointere at vår forbindelse med russerne i Grumant og Barentsburg hittil i enhver henseende har forløpet uten friksjoner av nogen art. Tvert imot har de vist sig i en hver henseende ytterst lojale, og de saker som vi har hatt til avgjørelse oss imellem, tror jeg jeg tør si er avviklet på en måte Norge kan være vel fornøid med.

Fra annet hold oplyses, at der spesielt i Barentsburg har pågått en livlig utvidelses- og utbedringsvirksomhet både av selve bedriftene som m.h.t. boligbygging, likesom der er bygget en rekke bygninger for sosiale og kulturelle formål. Barentsburg har således nu moderne sykehus, barnehjem, kino, teater- og konsertlokale etc.  Såvidt det lar sig gjør å vurdere det ved flyktige besøk, ser det ut for at russernes sterke aktivitet gir gode resultater. Deres produksjon denne sesong skal visstnok dreie sig om 160.000 tonn. I Grumant og Barentsburg er der nu bosatt til sammen 1400 personer, hvorav mange kvinner og barn.

Der hersker en livlig og hjertelig forbindelse mellem de norske og russerne med stadige og gjensidige besøk, sikkert til hygge og nytte for begge parter. På forsommeren var sangforeningen i Longyearbyen på besøk i Barentsburg, og lovprisningen av, russernes vertskap var enstemmig. Det var en opvartning og underholdning som ingen for få år siden kunde ha drømt om på Svalbard. Blandt attraksjonene som russerne opvartet med var bl. a. et orkester på bortimot hundre mann. Amatører selvføl­gelig, men for nogen amatører! De norsk gikk derfra med et minne for livet.

–

– Eller noget på hjertet?

 De kan skrive at arbeiderne her er meget greie å ha med å gjøre og er en fortrinlig arbeidsstokk for selskapet. Den norske gruvebedrift på Svalbard synes å befinne sig på solid og sikker basis som gir de beste løfter for fremtiden.

 

Longyearbyen, juli 1934.

Dominicus Ørbeck -Legreid.