Norges interesser i de arktiske strøk

Hva der er gjort og hva der bør gjøres for å hevde våre rettigheter

Et foredrag av Adolf Hoel 1931

 

 

 

Som nevnt er Frans Josefs Land opdaget av nordmenn i 1865. Siden den tid til og med 1923 har øygruppen vært besøkt av ikke mindre enn 104 norske fartøier som vi har kunnet få greie på. Tallet er imidlertid be­tydelig større, sannsynligvis ca. 150. På samme tid har øygruppen vært besøkt av 27 ekspedi­sjoner og fartøier, tilhørende fremmede land.

Hvad har vi nu gjort for å hev­de våre interesser på Frans Josefs Land efter den russiske på­gang der oppe? Utenriksdeparte­mentet har sendt en protestnote og Stortinget bevilget ifjor pen­ger til en ekspedisjon. Denne kom imidlertid ikke frem på grunn av hindringer, da det ifjor var et usedvanlig vanskelig isår. Russerne hadde en stor is­bryter på 3000 tonn og derfor kom de frem. Men så kostet også denne ekspedisjon 250,000 rubel eller henimot ½ million kroner. I 1930 var der både en norsk og en russisk videnskapelig ekspedisjon til Frans Josefs Land.

Der er nu igjen foreslått be­vilget penger til en norsk ekspe­disjon til Frans Josefs Land inneværende sommer.

Å få omgjort Russlands anneksjon av øygruppen nytter nok ikke, men det vi må holde fast ved er at russerne ikke kan gjø­re nogen innskrenkning i våre gamle fangstrettigheter. Vi må ha lov til å drive selfangsten som før, foreta videnskapelige undersøkelser og oprette de stasjoner, som er nødvendige eller ønskelige av hensyn til vår virksomhet.

Allerede før besiddelsestagelsen av Frans Josefs Land fremkom i Russland en bok av Lakhtine utgitt på Utenrikskommisariatets trykkeri og med forord av professor Sabanin, som er Utenriksdepartementets folkerettssakkyndige. Boken heter: ”Retten til de nordlige polarområder” og utkom i 1928. Forfat­teren slutter sig også til sektorteorien, men går langt videre enn man har gjort tidligere på dette område, idet han hevder, at all is på havet igrunnen er å betrakte som land og henhører un­der vedkommende polarstats su­verenitet. Likeledes skal alle far­vann mellom landet og drivisen være territorialfarvann. På den måte vil all fangst og fiske eller næringsvirksomhet være forbudt for fremmede nasjoner innenfor polarstatens sektor.

Vi ser således, at det er ikke småtteri vi har tapt i den østlige del av Ishavet i inneværende århundre eller som vi utsetter oss for går tapt. Fortsetter utviklingen som den er begynt, vil den norske fangstvirksomhet der borte snart være en saga blott. Riktignok har russerne gitt oss en innrømmelse. Det er, at vi mot konsesjon får lov til å drive selfangst i Hvitehavet. Denne overenskomst mellem den russiske regjering og de norske sel­fangere som ble konsolidert samtidig med handels- og sjøfartstraktaten av 1925 går ut på, at norske fangstfartøier med en samlet tonnasje av 4000 netto registertonn gies rett til fangst av sjødyr innen Sovjetforbundets territoriale farvann på streknin­gen fra Finland til og med vestkysten av Novaja Semlja og i Kvitsjøen ned til linjen Orlovsky fyr – Kapp Konuskin mot en av­gift av 612 dollar pr. tonn, dog således at det som selfangerne forplikter sig til årlig å innbetale regjeringen ikke skal være min­dre enn 25,000 dollars. I år ble tonnasjen innskrenket til 3500 netto register tonn.

 

Vi skal så gå over til den vestlige del av Ishavet og begyn­ne med å omtale forholdene på Østgrønland.

Grønland er som kjent jordens største øy. Arealet er:

Hele Grønland 2175600 km²

Herav er isfritt land:

Nordgrønland 106700 km²

Vestgrønland  119100 km²

Østgrønland  115000 km²

                      340800 km²

Innlandsisen 1833900 km²

 

Som man vet går der en strøm av drivis langs Østgrønlands ky­ster som gjør adkomsten vanske­lig. Den søndre del av Østgrønland syd for Scoresbysund er temmelig verdiløs, da svære bre­er nesten overalt går ut i havet og det isfri område er av meget liten utstrekning. Det finnes særlig omkring eskimokolonien Angmagssalik. Den del av Østgrønland som har den største økonomiske interesse, strekker sig fra og med Scoresbysund til og med Danmarkshavn. Her er det isfritt kystland på optil 300 km. bredde, og dette er meget viltrikt. På vestkysten er det en hel del danske kolonier, på øst­kysten er der en ved Angmags­salik og siden 1925 en eskimoisk bosetning ved Scoresbysund. – Det er imidlertid traktene nord for Scoresbysund fra denne fjord og henimot Danmarkshavn som er det område, hvor den dansk-­norske interessekamp særlig kon­sentrerer sig.

Danmarks suverenitet over Grønland omfattet fra først av bare de oprindelige norske koloni­områder på Vestgrønland. Ved ”kgl. plakat anbelangende farten på Grønland” av 26. mars 1751 fastsettes koloniområdene på Vestgrønland til i almindelighet å strekke sig 15 geografiske mil på begge sider av hver anlagt ko­loni. Først ved kongelig anord­ning av 18. mars 1776 ble be­kjentgjort at koloniområdet ut­gjorde en sammenhengende kyst­strekning, nemlig fra ”den 60de grad nordlig bredde til den 73 grader nordlig bredde”. Dette område ble i 1905 utvidet mot nord til 74° 30’ nordlig bredde, det vil si til Melvillebukten.

Ved bekjentgjørelse av 10. oktober 1894 ble etablert et koloniområde på østkysten av Grønland ved Angmagssalik under 65º 36’ nordlig bredde og 37° 30’ vestlig lengde.

I skrivelse av 2. juli 1921 med­delte den her akkrediterte danske minister Utenriksdepartementet efter pålegg av sin regjering, at det danske innenriksministerium 10. mai samme år hadde utferdiget en bekjentgjørelse, hvori det under henvisning til kgl. anordning av 18. mars 1776 bringes til almindelig kunnskap, at der fra dansk side er oprettet handels-, misjons- og fangststasjoner såvel på vest som på østkysten av Grønland, således at hele landet heretter er inndradd under de danske kolo­nier og stasjoner og den danske styrelse av Grønland. 

 

I svar på denne skrivelse har Utenriksdepartementet i skrivel­sen av 2. november 1921 meddelt den danske minister, at den nor­ske regjering ikke har anerkjent og ikke kan anerkjenne en utvi­delse av dansk suverenitet over Grønland, som vil medføre en til­svarende utvidelse av det danske monopol til fortrengelse for den næringsvirksomhet, særlig fangst og fiske som nordmenn hittil ubestridt har utøvet i de pågjel­dende deler av Grønland og grøn­landske farvann.

Efter lange forhandlinger fikk vi så Østgrønlandsavtalen med tilhørende noteveksling mellom Norge og Danmark av 9. juli 1924. Den vedrører den del av Grønlands østkyst med tilstøten­de farvann som strekker sig fra Lindenovfjorden (60° 27’ n. br.) til nordøstrundingen (81° n. br.) med undtagelse av Angmagssalikdistriktet.  

For nevnte område, som er ingenmannsland, gies der i avtalen nærmere bestemmelser med hen­syn til utøvelse av jakt, fangst og fiske, besiddelsestagelse av land, oprettelse av stasjoner for værvarsling, telegraf og telefon, anlegg i videnskapelig eller hu­manitært øiemed.

I avtalen er inntatt et forbe­hold i anledning av eskimobosetingen i Scoresbysund.

 

Vi vil nu gjennemgå forholdene slik som de utviklet sig på selve Østgrønland i de senere år. Vi får først den danske virksomhet.

Av forskningsekspedisjoner har vi Danmarksekspedisjonen til Nordøst-Grønland 1906–1908 under ledelse av Mylius-Eriksen, «Alabama»-ferden 1909-1912 un­der ledelse av Einar Mikkelsen.

I 1919 ble i Kjøbenhavn stif­tet Østgrønlandsk Kompani, hvis formål var fangst på Østgrønland. Der fant overvintringer sted fra 1919–1924 med optil et snes mann. Foretagendet var totalt mislykket. Der ble forøkt 1000000 derav 600000 av statsmidler. Grunnen ta miseren var slett ledelse og anvendelsen av helt ukyndig og uvante fangstfolk. Selskapet gikk konkurs i1924, og de hus det bygget, til­hører nu den danske stat.

I 1924 begynte danskerne å forberede overflyvningen av eskimoer til Scoresbysund, og i 1925 ble ca. 100 eskimoer landsatt her. Dette foretagende ser ut til å ha lykkes godt. Traktene er meget viltrike og der er fra dansk side fremkommet oplysninger om, at det her kan leve minst like så mange eskimoer som i Angmagssalik, hvor der for tiden er en befolkning på 600 mennesker. Siden har hvert år monopolets fartøi «Gustav Holm» besøkt kolonien. Der er her bygget kirke, skole og en trådløs- og meteorologisk stasjon.

I l926-1927 overvintret Lauge Koch i Scoresbysund og fore­tok en sledereise langs kysten helt op til Danmarkshavn.

I 1929 er Lauge Koch atter der oppe med en stor videnskapelig ekspedisjon. Den videnskapelige stab bestod av dansker og sven­sker.

Imidlertid har Danmark i 1926 gitt England og Frankrike mest begunstigelser på Østgrønland og engelske og franske videnska­pelige ekspedisjoner har i de se­nere år arbeidet deroppe. I 1925 har vi en fransk ekspedisjon under sydpolsforskeren dr. Charcot. Han kom igjen både i 1926 og 1928.

I 1926 arbeidet en engelsk ek­spedisjon under ledelse av den kjente sydpolar- og Svalbardforsker Wordie. Wordie var der­oppe også i 1929.

I 1929 ble stiftet et dansk fangstselskap Nanok for fangst på Østgrønland. I august samme år reiste en ekspedisjon be­stående av 12 mann under ledelse av direktør Jennov med det i norske fangstfartøi «Birkild». – Hensikten var å komme helt op til Danmarkshavn, men ishindringer gjorde at ekspedisjonen måtte landsettes ved Germaniahamn like ved av den av de norske fangstfolk tilhørende Arktisk Næringsdrift.

For 1930 er planlagt en dansk marineekspedisjon til Østgrønland. 

 

Den første norske overvintring på Østgrønland fant sted i 1893-94, da barken «Ino» av Kristiania overvintret ved Angmagssalik. Hensikten var å drive fangst samt handel med eski­moene.

I 1908 gikk ut en ekspedisjon fra Sunnmøre med motorkutteren «Floren» og 7 manns besetning. Ekspedisjonen hvis leder var Severin Gåsnes, Liavåg, overvintret ved Wollaston Forland, hvor der ble bygget 2 hus.

Den næste ekspedisjon utgikk også fra Sunnmøre og overvintret på samme sted som foregående fra 1909 til 1910. Fartøiet var motorkutter «7. Juni» og leder Vebjøm Landmark. Ekspe­disjonen talte 6 mann. Der ble bygget l hus.

 Så var der en stans i disse foretagender helt til 1922, da det ble utsendt en ekspedisjon under ledelse av Johan A. Olsen, som gikk over til Myggbukta med motorkutteren «Anni». Hensikten var å drive fangst. Geofysisk institutt i Tromsø understøttet ekspedisjonen og sendte med en trådløs telegraf og meteorologiske instrumenter. Der ble bygget 2 hus som nu til­hører den norske stat. Det lykkes å opnå trådløs forbindelse med Norge og der ble sendt re­gelmessige værtelegrammer. Men da ekspedisjonen neste år skulde hjem til Norge, kom den fast i isen og fartøiet med hele beset­ningen ble borte.

I 1926 utgikk der atter en ekspedisjon fra Tromsø under ledel­se av Nils Foldvik, assistent ved Det geofysiske Institutt der oppe. Ekspedisjonen drog avstod med leiet fartøi og bestod av 6 mann. De nyttet husene ved Myggbukta samt bygget dessuten 19 hus. De var utrustet med proviant og ut­rustning for 2 år og vendte hjem sommeren 1928. –

 

Sommeren 1927 ble av Petter Røbek, Åsestranda på Sunnmøre, utsendt en fangstekspedisjon med motorkutteren «Hird». Den be­stod av 6 mann det første år og 5 mann det annet år og overvint­ret ved Claveringsfjorden og nordover til Kuhnøya. Der ble bygget 9 hus. Den var utrustet for 2 år og reiste hjem i 1929 med den vitenskapelige norske Grønlandsekspedisjons skib «Veslekari».

Våren 1928 utgikk en ny fangstekspedisjon fra Tromsø organisert av Finn Devold, tidligere styrer av de meteorologiske stasjoner på Jan Mayen, og Svalbard. Staten ydet denne ekspedisjon en støtte på 6000 kroner. Den er også utstyrt for 2 år og nytter husene ved Mygg­bukta samt Foldvikekspedisjonens hus. Dette er den første di­rekte statsbevilgning til norske ekspedisjoner til Grønland.

Høsten 1928 tok jeg initiativet til dannelsen av et fangstselskap for Østgrønland. Tanken med dette var, at det skulde bygge en rekke nye hus og underlegge sig fangstfelter, og at det skulde sø­ke å erhverve samtlige tidligere byggede norske hus på Østgrønland. Dette vilde medføre den for­del at man kunde drive fangsten langt mere rasjonelt enn når en­kelte selskaper eller personer optrer hver for sig. Likeledes vil­de man sikre sig mot at husene, ble solgt eller avhendet til utlendinger. Der ble tegnet en aktiekapital på ca. 38000 kroner og selskapet fikk en statsstøtte på 14000 kroner likesom der ble optatt et lån på 20000, således at man hadde ialt til disposisjon ca. 75000 kroner.

Selskapet fikk navnet Arktisk Næringsdrift A.s. Ekspedisjo­nen kom til å bestå av 10 mann med utrustning og proviant for 2 år. Likeledes medtok ekspedi­sjonen materialer til 40 hus. Den medfulgte den videnskapelige ekspedisjons skib «Veslekari». Den ble opdelt i to partier, et nordparti under ledelse av Arnulf Gisvold som ble satt i land ved Kap Herschel. Herfra skulde ekspedisjonen med motor­båter trenge videre nordover så langt som mulig. Sydpartiet – 6 mann – stod under ledelse av Halvard Devold, som før hadde deltatt i Foldviks ekspedisjon. Dets hus, utrustning og provi­ant ble ført iland på en rekke steder mellom Myggbukta og Davysundet, altså ved Frans Josefs Fjord, Kong Oskars Fjord og Davysundet.

Staten bevilget også penger til en videnskapelig ekspedisjon til Østgrønland sommeren 1929. Det­te er den første norske videnskapelige ekspedisjon til Grønland. Den stod under ledelse av berg­ingeniør Orvin og talte foruten lederen, som er geolog, 2 landmå­lere, 2 botanikere og en zoolog. Til næste sommer er det også fo­reslått en bevilgning til en videnskapeligekspedisjon til Østgrønland.

 

Det finnes nu ialt 80, norske hus på kysten fra Davysundet og nordover til Pendulumøya, en strekning på ca. 300 km. Hu­sene er ikke så store og impone­rende, men er hensiktsvarende for det formål, hvortil de er byg­get. Avstanden mellem dem er 20-50 km. altså omtrent en dagsmarsj. Det er en slags kolonisasjon av Østgrønland, det første norske foretagende på Grønland efter grunnleggelsen av de norrøne bygder: Østerbygden og Vesterbygden.

Som kjent gjelder østgrønlandstraktaten i 20 år til 1944, men slik som forholdene har artet sig i de senere år og sådan som utviklingen kommer til å gå, tror jeg at situasjonen vil til­spisse sig slik, at suverenitetsspørsmålet vil fremtvinge sig til løsning lenge før den tid er ut­løpet, og da gjelder det for oss i ha våre saker iorden.

Vår stilling er nu takket være det som er gjort der oppe i de si­ste år meget god, og det er ingen tvil om at en stor strekning av den beste del av Østgrønland er tatt i faktisk besiddelse av våre folk. Hvis vi fortsetter det energiske arbeide som nu er tatt op, har vi de aller beste utsikter til å opnå et for oss gunstig resultat ved avgjørelsen av suverenitetsspørsmålet.

Men har det nu sådan betyd­ning å få suvereniteten over Østgrønland. I og for seg har Østgrønland for øieblikket natur­ligvis, ikke stor verdt. De trakter, hvor nordmennene har satt sig fast, er meget viktige. Der er masser av hvitrev og blårev samt dessuten hvitulv, røiskatt og isbjørn. Moskusokser, hare og ryper har bare betydning ved å skaffe dem som lever der, mat. Angående utbyttet av fangsten, kan jeg nevne at «Hird»-ekspedisjonen, som lå der fra 1927 til 1929, fanget vesentlig på et år, for ca. 60000 kroner. Det samme gjorde Finn Devolds ekspedisjon ved Myggbukta fra 1928-29. Der er ingen tvil om, at man på kyststrekningen fra Scoresbysund til Shannon kan fange ialfall for 200-300000 kroner pr. år. Hertil kommer at Østgrønland er et stort land som er meget ukjent i geologisk henseende, og det er ikke usann­synlig at man i et slikt land kan finne verdifulle erts- eller metallforekomster.

Men den sterkeste grunn for at vi må ha suvereniteten over Østgrønland er den, at besiddelsen av dette land må sees i forbindelse med sektorprinsippet. Dette prinsipp går ut på, at en stat, som har landområder, der grenser til de arktiske egne, kan gjøre krav på suvereniteten over en sektor nordenfor sitt landområde. Sektoren begrenses i almindelighet av meridianen fra de østligste og vestligste punkter av landet. Riktig­nok er ikke dette sektorprinsipp folkerettslig anerkjent, og vi nordmenn har grunn til å bekjempe det på det kraftigste, men man kan ikke se bort fra at både Storbritannia og Russ­land har, erklært sig som tilhen­gere av prinsippet.

Man kan heller ikke vite, hvilke rettigheter der kan bli tillagt det land, som har herredømme over en slik sektor. Prinsippet passer igrunnen ikke så værst for de fleste stater. Det er bare et land, som driver næringsvirk­somhet i den største del av po­larområdene, og det er Norge. De andre land som har interesser i polarområdene, er ”polarstatene”, men de har ingen interesse utenfor sin egen sektor. Den rå­dende tendens er iallfall ytterst farlig for oss. Det fremgår med all ønskelig tydelighet av det for­slag, som er fremkommet i den tidligere nevnte brosjyre av Lakhtine. Dette billede viser det kart som Lakhtine har teg­net. Han går ut fra, at Dan­mark har suvereniteten over Østgrønland og trekker grensen mellem den danske og norske sektor helt bort på 10° østlig lengde, som er vestgrensen for Svalbardområdet. Et slikt for­slag vilde overhodet ikke være tenkelig, hvis Østgrønland hadde tilhørt Norge. Ennvidere vil han som før nevnt at polarstatene skal utstrekke sin suverenitet over hele sektoren, altså omfatte både landet, det isdekkede og isfrie hav

Vi nordmenn må i motsetning til sektorprinsippet hevde folkerettens bestemmelser om effek­tiv og varig besiddelsestagen, slik som advokat Gustav Smedal så kraftig har gjort i sin bok.

Hvad bør vi da gjøre for å hevde våre interesser på Østgrønland og Ishavet for øvrig?

Og hvordan ligger forholdene her i landet for en riktig forståelse av disse problemer. Mangler vi forståelsen vil vi hel­ler ikke gjøre det som vil kreves av oss. Vi vil derfor først svare på det siste spørsmål.

 

Nordmennenes kjennskap til og forståelsen sen av våre ishavsinteresser

 

Ishavet med sine øyland ligger langt borte fra Norge, og det er likesom kjennskapet til og be­visstheten om betydningen av den næringsdrift, som foregår der oppe, ikke er trengt inn i nasjonens bevissthet, og det har vært til stor skade for vårt land. Jeg har gjort mig den møie å gjennomgå alle de lærebøker i geografi, som har vært brukt i våre folkeskoler, og høiere sko­ler fra 1814 og til nu for å se hvad man i disse kan finne om de arktiske strøk. Det viser den merkelige ting, at de eldste lærebøker fra 1814 av og utover til 1850-årene har gitt en langt bedre og riktigere fremstilling av forholdene enn de senere. Jeg kan f. eks. nevne Carl Stoud Platous: Kortfattet jordbeskri­velse for almueskolen, som ut­kom i 13 utgaver fra 1831 til midten av 1878, hvori står:

”Udenfor Europa eier de danske:

a. Vestkysten av det kolde Grønland i Nordamerika”.

Ludvig Stoud Platou: Udtog af Geographien; kom også i en rekke ut­gaver. I 14. utgave, fra 1856, står om Grønland (under Amerika):

Grønland hvis sydlige og vestlige Kyster står under dansk Herredøm­met. Men også i tiden mellom 1814 og 1870 årene behandlet de fleste læ­rebøker Grønland under Danmark og regnet det som en dansk besiddelse el­ler dansk koloni. Atter andre igjen uttrykker sig mindre klart, f. eks. L. Stou Platou: Haandbog i Geographie, 3. oplag, Christiania 1819, side 257 under Norge: ”Det danske Overherredømme strækker sig imidlertid ikke længere end over Søkystene da Grønlenderne i det indre av Landet ei erkjenne samme.”

Imidlertid utkom i 1851 J. Geelmuyden: ”Lærebog i Geografi til Skolebrug”, som betegnet en avgjort uheldigere behandling av de arktiske land enn den, som man kan finne i tid­ligere lærebøker i geografi. På side 341 behandles Svalbard under Russland, statholderskapet Arkangel. Her står det: ”Russerne tilegner sig og Herredømmet over Spidsbergen, ett an­den ubeboet Øgruppe i Nordishavet.” Også Bjørnøya og i senere utgaver også Jan Mayen behandles under samme avsnitt. Side 478-479 behandles Grønland. Det står her: ”De danske tilegnede sig hele Landet og Have på Syd- og Vestkysten nogle små Ko­lonier, der tilsammen tælle omtrent 8000 Indbyggere.”

 Denne lærebok i geografi kom i 11 forskjellige utgaver, besørget av forskjellig forfattere, den siste i 1906. Helt optil 4. utgave i 1882 behandlet Spitsbergen, Bjørnøy og Jan Mayen under Russland og alle utgaver, helt til 1906 sier Grønland tilhører Danmark.  

Tar vi for oss lærebøkene i geografi for folkeskolen og de høiere skoler samt skoleatlaser fra de aller siste år, viser det sig at samtlige lærebøker og samtlige atlaser som brukes i skolene, regner hele Grøn­land som dansk. En forandring inn­traff først, da diskusjonen, om Østgrønland begynner i 1921. Den første lærebok, som sier noget annet, er Hans Reusch: Kortfattet geografi, 16. utgave, Kristiania 1923, hvor det på side 26 står, at Danmark har be­siddelser på Grønland. I 1924 samme år som vi fikk Østgrønlandsavtalen, er utkommet ialfall et par lærebøker, hvor det står, at Grønland er dansk, og de aller fleste lærebøker, som idag brukes i de norske skoler, sier det samme. I lærebøkene fra de aller siste år – 1927–1928 – bruke uttrykk som ”Eskimoene på Grønland står under dansk styre.” (Olav Schulstad: Geografi for folkeskolen, Oslo 1928). ”Vestkysten og en del av øst­kysten tilhører danskene." (Einar Haffner: Geografi for middelskolen. 10. utgave, Kristiania 1924). Man kan således spore en bedring i de siste år, men ikke en lærebok nevner med et eneste ord, at Norge har interesserer på Grønland.

Ivar Refsdals skoleatlas, som er omtrent enerådende i våre skoler, be­tegner Grønland som dansk. I 8. ut­gave, trykt 1922, side 3 står navnet Grønland tvers over landet. Under navnet står: (Dan.) I siste utgave – 9. – er (Dan.) flyttet og påført kartet utenfor Grønlands vestkyst. Den riktigste og tydeligste fremstilling av suvereniteten over Grønland finnes på et svensk veggkart over Europa, som visstnok nu innført i folkeskolen. På dette kart ser man hele østkysten av Grønland; den sydlige del av kysten er farvelagt med dan­ske farver, derimot er hele Scoresbysund og de nordenfor liggende distrikter hvite. Dette er naturligvis gjort fordi spørsmålet om suvereniteten ikke er løst. Denne fremstilling i et svensk kartverk er naturligvis langt å foretrekke for den endring, som er gjort i Refsdals siste atlas.

Det er klart at denne lærebøkenes og skoleatlasenes behandling av de arktiske land har vært til stor skade.

Den har bibragt hele nasjonens en vrangforestilling om forholdene i Ishavet. Man hører ofte uttalelse som disse: Hvorfor i all verden ligger vi og krangler med Danmark om Grønland, som jo er dansk. Det kan jo bare irritere danskene og fører aldri til noget. Om Østgrønland og Østgrønlandstraktaten har folk flest intet som helst begrep. Denne påvirkning kan også tydelig spores i offentlige publikasjoner. Jeg kan nevne at før 1905 ble i det statistiske byrås årbok innførsel og utførsel til Svalbard behandlet under Russland – Havne ved Ishavet. Også menn som har styrt og stelt med disse ting i vårt land, har av disse lærebøkers fremstilling fått sitt syn preget.

 

 

Hva bør vi gjøre for å ivareta og utvide våre ishavsinteresser

 

 

For det første må vi holde oss klart for øie folkerettens regler om hvorledes land erhverves og kan tapes i de strøk, vi har interesser. Vi må med andre ord ha det teoretiske grunnlag for vår optreden utad i full orden. Derfor er det av den største be­tydning, at vi har fått advokat Smedals utmerkede utredninger om disse ting. For det annet må vi delta i så stor utstrekning som råd er i utforskningen av disse trakter.

Man kan si at de nasjonale forskningsekspedisjoner nu for tiden spiller en lignende rolle som tidligere tiders store opdagerferder. Når dette er tilfelle skyldes det ikke minst at deltagerne i sådanne forskningsferder får et førstehånds kjennskap til det undersøkte lands natur­forhold. Dette kjennskap blir igjen drivfjæren til at økonomi­ske foretagender settes i gang eller til at allerede igangværende bedrifter kan komme til å gi bedre resultater. Dette igjen av vesentlig betydning for spørs­målet om suverenitet over de herreløse områder. Kommer der op diskusjoner i pressen eller tidsskrifter om økonomiske eller politiske spørsmål eller der optas forhandlinger mellom de interes­serte lands regjeringer, vil de geografer og naturforskere som ha deltatt i videnskapelige ekspedisjoner være opinionens veiledere og regjeringens støtte. Uten naturvidenskapsmenn i ryggen som kjenner det omstridte lands eller havs naturfor­hold like godt som motparten, vil et folk alltid ligge under diskusjonen eller ved forhand­lingsbordet.

Vi nordmenn har mange betingelser for polarforskning fremfor andre folk. Det er uten tvil at polarforskning er et av de få områder, hvor vi nordmenn kan hevde oss i den internasjo­nale videnskapelige kappestrid og at vårt folk mere enn noget annet er skikket for å løse de vi­denskapelige opgaver, som polartraktene byr. Vår innsats i po­larforskningen viser dette klart. Våre store ekspedisjoner under Nansen, Sverdrup og Amundsen har vært banebrytende og står som klassiske ferder i polar­forskningens historie. De store ekspedisjoners tid er nu sann­synligvis forbi, ialfall i det nord­polare område, da man kjenner, i hvert fall de grove trekk, av dette områdets geografi og natur­forhold. Det man nu må drive er detalj forskning som danskene har drevet på Grønland, russer­ne i Sibiria og vi på Svalbard. Men har også her i landet vært på det rene med denne forsk­nings betydning, idet der er oprettet en statsinstitusjon, Nor­ges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, som skal ta sig av den slags arbeide. Jeg tror at man kan si at resultatet av vår de­talj forskning står fullt på høide med det beste som er ydet på dette område.

Man kan oftere høre folk si: ”Hvorfor skal vi drive med kartlegning og undersøkelser på Svalbard og på Grønland, når vi ikke engang kan skaffe penger til å kartlegge og undersøke vårt eget land.” Disse folk er uten enhver forståelse med hvad det her gjelder. Disse undersøkel­ser er et ledd i forsvaret for våre rettigheter og i arbeidet for anskaffe vårt land nye økonomi­ske muligheter.

 Et kapitel for sig danner våre fangstmenns innsats i utforskningen av polartraktene. I de arktiske områder har våre selfangere og pelsfangere gjort sto­re geografiske opdagelser mellom Ensomhetsøya i øst og Grøn­land i vest. De har utforsket isforholdene i dette veldige hav­område og derved banet veien for de senere videnskapelige polarekspedisjoner. Vi skylder dem også viktige meteorologiske iakttagelser. På den sydlige halvkule har våre hvalfangere utfort lignende arbeide.

Endelig skal nevnes at våre fangstfolk også har deltatt i og spilt en viktig rolle i fremmede lands polarekspedisjoner. Disse ekspedisjoner har i meget stor utstrekning nyttet norskbyggede skib og norsk utrustning, de har hatt med nordmenn som mann­skap, isloser og førere av ekspedisjonsfartøiene. Dette er et kapitel i norsk polarforskning som enda ikke er skrevet, men som ikke desto mindre er av den aller største betydning.

Dessuten er det nødvendig at vi holder rede på våre økono­miske interesser i disse områder. Vi må kjenne nøiaktig til hvor våre fangstfolk ferdes, hvor de bygger hus og slår sig ned, hvor de fisker og hvor de fanger hval og sel. Vi må holde osa underret­tet om hvor der finnes nyttige forekomster og hvor der drives grubedrift. Vi må føre nøiaktig statistikk over alle disse næ­ringsveier, og vi må ha øinene oppe for hvor staten bør gripe inn med bestemmelser om fred­ning eller regulering av fangst og fiske, hvor det er nødvendig å kartlegge, lodde op, drive naturvidenskapelige undersøkelser, utbedre havner, anlegge fyrbelysning eller meteorologiske sta­sjoner. All disse oplysninger, alle disse data må samles og opbevares slik at de i et givet øieblikk kan kastes inn i en pressediskusjon i en tidsskriftartikkel, i en særskilt publikasjon eller i en protestnote eller under en forhandling med en fremmed makt. Vi kan ikke forsvare vå­re rettigheter eller vinne nytt land i polartraktene med våbenmakt. Det er bare på den måte som her skildret det kan skje. Det er lett nok å nevne eks­empler som viser riktigheten av dette. Våre kommissærers uvidenhet om Finnmarkens topo­grafi og historie kostet oss store landstrekninger i 1826. Når vi erhvervet suvereniteten over Svalbard og Jan Mayen skyldes det ikke minst at vi hadde våre papirer iorden og kunde frem­legge uomtvistelige beviser for rettferdigheten av våre krav. Når russerne kunde ta Frans Jo­sefs Land, skyldes det mangel på påpasselighet og mangel på viden fra norsk side om norske fore­taksomhet der oppe.

Det er ikke bare som polar­forskere at vi nordmenn har større betingelser enn andre, men også for utnyttelsen av po­lartraktene har vårt folk egen­skaper, som stiller dem i en klasse for sig. Fangst og fiske både i nord og syd drives nesten ute­lukkende av nordmenn, mest for norsk kapital og med norske skib, men også av norske beset­ninger på fremmede skib. Man skal heller ikke glemme at polar­traktene er de eneste steder på jorden, hvor vi har anledning til å utvide våre økonomiske inter­esser. Det er vårt naturlige ekspansjonsområde.

Men er nu de inntekter, som kommer fra Ishavet, av den stør­relse og den betydning, at vi bør yde økonomiske ofre for å for­svare dem og utvide dem? Her­til må svares ubetinget ja.

Inntekten av vår arktiske næringsdrift andrar som vi har sett til noget sådant som 10-16millioner kroner.

Dette kan kanskje ikke syne meget, men man skal huske par at erhvervsmuligheten i de nord­lige deler av vårt land er få og små. Jeg vil her nevne nogen oplysninger i en artikkel i Finmarks Fremtid i Vardø sitert Dagbladet nr. 276 for 24. no­vember 1930:

”Fra en av de lister som er ut lagt i forretningene i Vardø for tegning av arbeidsløse noterer vi nogen talende tall. 

Ca. 130 mann er opført på denne fortegnelse. Deres sam­lede fortjeneste i år utgjør ca. 65000 kroner. Disse 130 har en samlet forsørgelsesplikt på 330 mennesker. Det betyr altså at av de 65000 kroner skal 460 mennesker leve, hvilket gir ca 143 kroner og femte øre pr. hode i et år eller 40 øre om dagen til å leve av.

Vi korser oss når vi leser om mishandling av kulier...”

Det er klart at under sådanne økonomiske forhold kan det ha meget farlige både økonomiske og politiske konsekvenser, hvis man mister en erhvervsmulighet av såpass betydning som fangsten. Befolkningen vil da lett kunne vende sine øine mot det land, som kan skaffe dem fangstmuligheter.

Den siste store interessekamp om polartraktene vil finne sted i de nærmest år. Hvis vi ikke nu er våkne og gjør det som gjøres må; vil vi ialfall i nordpolarom­rådet enten bli stengt ute eller måtte friste leilendingers og hus­menns kår der hvor vi burde være selvskrevne herrer.