Gunnar Isachsen

Johan Braastad

Gunnar Gunnerius Isachsen (Gunnar) Ingvald, 1868-, officer og polarforsker, f. 3/10 1868 i Drøbak, sønn av skibsfører Nils Isachsen og Cecilie Marie Sivertsen. Gift 1) i Haugesund 15/12 1903 med Signe Amalie Eide, f. 20/10 1876, død i Kristiania 7/7 1911, datter av ovennevnte konsul Frithjof Eide, 2) i Uvdal 15/7 1916 med Marie Sofie Fredrikke Steenstrup, f. på Modum 2/9 1884, datter av residerende kapellan i Moss Hjalmar Steenstrup og Fredrikke Brun.

Isachsen tok realartium i 1888, officerseksamen i 1891 og ble 18/10 samme år utnevnt til premierløitnant i Kavaleriet; 28/10 1899 ble han rittmester, og major i 1924.

I 1903-05 tjenestegjorde han i den franske armé i Nord-Afrika og deltok i militærekspedisjoner i Algerie og Sahara og derefter ved 2. kyrasserregiment i Paris. Avskjed som fastlønnet officer i 1917. Under sin tjenestetid ved Trondhjemske Kavalerikorps var Isachsen bl. a. i to år lærer ved Levanger middelskole. Det fremgår av hans avisartikler i denne tid at hans interesser da foruten militære spørsmål lå i retning av gymnastikk og idrett.

I 1896-98 gjennomgikk han Den gymnastiske Centralskole og tok eksamen derfra i 1898.

På den 2.«Fram»-ferd var Isachsen ekspedisjonens topograf. Under de fire år ekspedisjonen varte (1898-1902) foretok Isachsen stadige sledereiser og var borte fra «Fram» i måneder om gangen. Således kjørte han bl. a. rundt og kartla de nyoppdagede øer Ellef Ringnes Land og Amund Ringnes Land. I alt blev der på den 2. «Fram»-ferd kartlagt og utforsket ca. 150000 km. nye landområder, og ekspedisjonens arbeidsfelt var likeså stort som hele Norge. I Otto Sverdrups beretning om ekspedisjonen (,,Nyt Land", Kra. 1903) har Isachsen skrevet enkelte avsnitt, likesom han forestod utgivelsen av alle kartbilagene og bearbeidet de astronomiske og geodetiske observasjoner som er trykt i ekspedisjonens videnskapelige publikasjoner (Kra. 1907).

Ved hjemkomsten fra sitt studieophold ved den franske hær i 1905 hadde Isachsen sine planer om en ekspedisjon til Nordøst-Grønland ferdige, men da han fikk vite at den danske forsker L. Mylius-Erichsen arbeidet med lignende planer, valgte Isachsen isteden å begynne en systematisk utforskning av Spitsbergen, polarlandet som lå like utenfor vår egen stuedør, og hvis indre strøk var så å si ukjent. Å skaffe penger til en slik ekspedisjon i Norge var imidlertid umulig, og Isachsen henvendte sig derfor til fyrst Albert I av Monaco, som var en interessert oseanograf og allerede hadde gjort to tokter i Spitsbergen-farvannene. Resultatet blev at Isachsen både i 1906 og 1907 ledet ekspedisjoner på Nordvest-Spitsbergen som ledd i fyrst Alberts oseanografiske tokter. Resultatet av disse ekspedisjoner er nedlagt i 5 vakkert utstyrte bind av fyrst Alberts publikasjons-serie. Her har Isachsen skrevet et bind alene og et sammen med Adolf Hoel, likesom han har ledet utgivelsen av kartene.

Takket være disse ekspedisjoner var interessen for Spitsbergens utforskning vakt i Norge, og i 1909 og 1910 kunde Isachsen fortsette arbeidet på Spitsbergen med helt norske ekspedisjoner. Resultatene, som er utgitt av Videnskapsselskapet i Kristiania og av Spitsbergenkomiteen, er samlet i tre bind med en rekke karter. Her har Isachsen foruten ekspedisjonsberetningen bl. a. beskrevet de topografiske og hydrografiske resultater og ledet utgivelsen av de hydrografiske og topografiske karter.

Gjennem disse fire ekspedisjoner la Isachsen grunnvollen for den norske systematiske utforskning av vår interessesfære i Nordishavet, og han utdannet en stab av topografer og geologer som har ført arbeidet videre.

Under sine ferder kom Isachsen meget i berøring med fangstfolk. Han beundret deres vågemot og verdsatte fangstferdenes betydning som pionérarbeide for den arktiske forskning. Gjennem årrekker samlet han materiale for å skrive en samlet fremstilling av ishavsfangsten og dens historie og var kommet så langt at manuskriptet lå ferdig på hans bord, da hans hus i 1914 brente ned til grunnen, og ikke bare manuskriptet, men også meget kildemateriale gikk tapt. Isachsen måtte nøie sig med på grunnlag av sine tidligere avis- og tidsskriftartikler å beskrive enkelte sider av norsk næringsvirksomhet i Ishavet og å gi biografier av nogen av foregangsmennene på dette område.

Isachsen ivret i skrift og tale for at Spitsbergen, det den gang herreløse land, burde legges inn under norsk statshøihet, og da spørsmålet kom opp på fredskonferansen i Paris 1919-20, blev han oppnevnt som sakkyndig for den norske forhandler.

I 1920 og 1921 besøkte Isachsen atter Spitsbergen og i 1922 Færøyene og Island. På denne tid var Østgrønlandsspørsmålet blitt aktuelt ved Danmarks forsøk på å stenge landet for nordmennene, de eneste som hadde reelle næringsinteresser der. Isachsen var en av de første som forsøkte å vekke forståelse for Østgrønlands betydning for vår ishavsbedrift. Våren 1923 prøvde han å få istand en topografisk-geologisk ekspedisjon til Øst-Grønland, men da dette ikke lyktes blev han med ombord på «Conrad Holmboe» som Geofysisk Institutt i Tromsø sendte til Myggbukta for å bytte mannskap på radiostasjonen der. Fartøiet kom imidlertid ikke inn til kysten, det blev fast i isen og drev med denne sydover i over to måneder og kom inn til Island som vrak. Det mannskap som skulde vært hentet hjem fra Myggbukta var gått ombord på sin skøite «Anni I» for å reise hjem da avløsningsmannskapet ikke kom inn. Siden hadde man intet hørt fra disse menn, men man håpet at de kunde ha reddet sig i land, selv om fartøiet var blitt knust i isen. Sommeren efter drog derfor Isachsen atter til Østgrønland for å søke efter dem, denne gang på selfangeren «Quest», men helt forgjeves. Efter flere forsøk lyktes det «Quest» å komme inn til Angmagssalik ¹⁹/7 – den tidligste dato noget skib inntil da var kommet igjennem isstrømmen her – og bragte ril Island 21 forliste dansker fra «Teddy», som også hadde vært forsvunnet siden foregående sommer. Isachsen har beskrevet sine Østgrønlandsreiser i boken Grønland og Grønlandsisen (1925).

I 1911 var Isachsen med særskilt opdrag i Russland og Japan.

Sydsommeren 1926 – 27 fulgte Isachsen, også med spesielt opdrag, et hvalkokeri til Rosshavet. I Jorden rundt efter blåhvalen (1927) har han gitt en velskrevet skildring av livet ombord på kokeriene og hvalbåtene, av slitet og den saftige sjømannshumor.

I 1928 var Isachsen Norges utsending ved amerikanistkongressen i New York, og vinteren 1929-30 var han på ny i Sydhavet, denne gang som statens inspektør for hvalfangsten på det atlantiske felt. Året efter var han leder av den av konsul Lars Christensen utsendte 4. og siste «Norvegia»-ekspedisjon, som bl. a. omseilte sydpolkontinentet.

Foruten det som alt er nevnt har Isachsen utgitt: Fra Ishavet (1920), Spitsbergen – Norge (1921), Norske fangstmenns ferder til Grønland (1922) og sammen med sønnen dosent Fridtjov Isachsen Norske fangstmenns ferder til Grønland 1922–31 (1932). Hertil kommer kartmaterialet fra den siste «Norvegia»-ekspedisjon.

Siden 1923 har Isachsen vært bestyrer av Norsk Sjøfartsmuseum. Sjøen har alltid stått hans hjerte nær, han er bundet til den ved slektstradisjoner, idet han stammer fra en gammel sjømanns- og losfamilie fra Arøen ved Langesund, og selv var han også til sjøs som unggutt. Med hans sterke historiske interesser er det en opgave som ligger vel til rette for ham å være med på å skape et sjøfartens museum verdig en av verdens første sjøfartsnasjoner. – Siden 1911 har han bodd på sin gård Vardeborg, oppe under Vardåsen i Asker.