ISFJORD FYR OG RADIOSTASJON, SVALBARD

ISFJORD FYR OG RADIOSTASJON, SVALBARD

Av anders K. okvin

Helt fra Spitsbergen blev opdaget for over 300 år siden til siste århundreskifte blev landet vesentlig besøkt av fangstfartøier og enkelte videnskapelige ekspedisjoner. Først i 1896 begynte turisttrafikken og fra 1906 også kullskibningen. Sommeren 1932 eksporterte Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S alene henved 250 000 tonn kull i 66 skibsladninger. Der blev benyttet dampbåter med en samlet tonnasje av 39750 tonn dødvekt. I alt hadde Adventfjorden 95 skibsanløp. Mange store turistdampere besøker nu Svalbard hver sommer, og turisttrafikken er i stadig utvikling.

Skibningssesongen varte oprinnelig fra slutten av juni til midten av september, men er efter hvert blitt utvidet, så der nu kan regnes med en normal skibningstid fra mai til midten av oktober, i gode år ennu lenger.

I de siste år har også Sovjetsamveldet optatt drift i to kullgruber ved Isfjorden, og dette har øket skibsfarten ganske betydelig. Der er således nu tre grubebyer ved Isfjorden med et samlet innbyggerantall av omkring 2000 personer. I 1932–33 beseilte et par av Sovjetsamveldets isbrytere Spitsbergen midt på vinteren, og takket være disse fartøier kan muligens russerne utvide skibningssesongen til å omfatte den største del av året. To av de russiske fartøier gikk imidlertid på grunn i mørket høsten 1932. Sovjetsamveldet anmodet derfor om at der måtte bli bygget fyr til sikring av skibsfarten og tilbød sig eventuelt å delta i utgiftene. Allerede tidligere hadde fyrbelysning vært på tale, og man fant nu at saken ikke lenger burde utsettes.

Det kan kanskje i denne forbindelse være på sin plass med et par ord å nevne hvad der tidligere er gjort for å sikre skibsfarten på Svalbard.

Da den systematiske norske utforskning av Svalbard begynte i 1906 fantes der ingen egentlige sjøkarter over Svalbardfarvannene.

Efter 1906 har de norske Spitsbergenekspedisjoner og Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser foretatt hydrografiske undersøkelser over et areal av 16197 km² ved Spitsbergen, og i de siste år også på bankene ved Bjørnøya. På grunnlag av disse arbeider har Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser utgitt følgende sjøkarter:

Tittel	Målestokk	År
Bjørnøya	1:40000	1932
Bjørnøyfarvatnet	1: 350000	1931
Fra Bellsund til Forlands-revet ved Isfjorden	1: 200000	1932
Norge – Svalbard, nordre blad	1: 750000	1933
Norge – Svalbard, søre blad	1: 750000	1933
Nordsvalbard	1: 600000	1934
Kongsfjorden og Krossfjorden	1: 100000	1934

Der er utgitt to midlertidige farvannsbeskrivelser, nemlig: Bjørnøya, midlertidig utgave, og Norge – Bjørnøya – Spitsbergen, midlertidig utgave. Dessuten er følgende sjøkartblad under arbeide:

Målestokk

Fra Sørkapp til Bellsund .............. l: 200 000

Der er opsatt i alt syv båker på Spitsbergen, nemlig på Daudmannsodden, Kap Linné (nu erstattet med Isfjord Fyr), Sarspynten, Murraypynten, Brandalpynten, Fuglehuken og Poolepynten.

Dessuten er der avtalt en ordning med Bjørnøya radiostasjon om at denne utsender morsesignaler fire ganger daglig i 10 minutter. Bjørnøya kan således peiles av skib utstyrt med radiopeileapparater.

De verste hindringer for skibsfarten er tåken, mørket om høsten, samt drivis og vintens.

Tåken er verst i den lyse årstid, særlig i juli og august. Den kan ligge tett i dagevis så fartøiene enten må vente på opklaring eller lodde sig inn til land.

Midnattsolen varer ved Isf jorden fra 19. april til 24. august, og mørketiden fra 27. oktober til 15. februar. Man må således regne med mørke netter allerede fra 10. september.

Drivisen er sjelden generende på vestkysten av Spitsbergen nord for Bellsund, men den kan av og til ligge nokså tett også i Isfjordmunningen. Fartøier som skal passere drivis i mørket bør være utstyrt med lyskastere. Fjordisen legger sig i almindelighet i slutten av oktober eller i november og går op igjen i siste halvdel av juni. Den blir ca. l meter tykk og kan brytes op av isbrytere. I de siste år har Isfjorden for en stor del vært isfri hele vinteren.

Hittil har ingen ulykker hendt med de norske kullbåter eller turistskib på grunn av tåke eller mørke. Dette skyldes delvis at skibningen i den første tid kun foregikk i den lyse årstid, og at der senere næsten bare har vært benyttet de samme fartøier med lokalkjente folk. Av russernes uhell fremgår det at det ikke er så enkelt for fremmede å ta sig frem. Ved å opsette fyrbelysning og radiostasjon ved Isfjorden, som for tiden er den eneste fjord der beseiles av kullskibene, skulde faren ved å gå inn i tåke og mørke være adskillig redusert.

Efter opfordring fra Handelsdepartementet blev der våren 1933 i samråd med Telegrafstyret og Fyrvesenet av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser innsendt et forslag om opførelse av en fyrlykt og en radiostasjon på Kap Linné for å betjene innseilingen til Isfjorden, samt blinklanterne på Festningen ogVestpynten for henholdsvis å vise innseiling til Grønfjorden og Adventfjorden. I henhold til forslaget blev der bevilget kr. 100000 av Stortinget den 16. mai 1933. Disse penger blev tatt av Svalbardbudgettet, som hadde et betydelig opsamlet fond. Arbeidets utførelse blev overdratt til Norges Svalbard-og Ishavs-undersøkelser, og utførelsen av arbeidet blev overlatt til forfatteren. Det forskjellige utstyr blev straks bestilt. Fyrmateriellet blev bestilt av overingeniør C. F. Rode, der som konsulent hadde utarbeidet planene for fyrbelysningen, og for radiomateriellets vedkommende blev bestillingen fqretatt av Telegrafstyret. Den 20. juni begynte innlossningen i Oslo. M/S Polarbjørn som var

leiet for å føre Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelsers ekspedisjon til Nordøst-Grønland, skulde tørst gå til Spitsbergen med alt gods til anleggene der. Fartøiet forlot Oslo den 24. juni, anløp Horten for å tå ombord et akkumulatorbatteri og kom, efter et par dagers ophold i Ålesund, til Tromsø den 4. juli.

Jeg hadde foretatt en del innkjøp av proviant, motorbåt m. m. i Tromsø og disse saker blev tatt ombord her. Polarbjørn hadde imidlertid en stor dekkslast som ved imøtekommenhet fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S blev overført på D/S Ingertre, som et par dager senere skulde gå til Longyearbyen.

Ingeniør Sverre Åasebø fra Volda deltok i ekspedisjonen som spesialist i opsetning av fyrbelysningen. Arbeidsstokken bestod av 11 mann og en kokk. Flere av arbeiderne hadde tidligere deltatt i fyrvesenets arbeider.

Telegrafstyret hadde ansatt Halvard Devold som telegrafbestyrer og Otto Bruness som assistenttelegrafist. Bruness medfulgte Polarbjørn nordover, mens Devold reiste op noget senere med kullbåt. —

Polarbjørn forlot Tromsø den 5. juli, og den 8. juli om aftenen begynte lossningen ved Kap Linné. Den 10. juli avhentet Polarbjørn alt som var blitt sendt op med Ingertre i Adventf jorden.

Ved hjelp av en arbeidskran tok vi alt gods til fyrlykten op ute på brinken, hvor sjømerket stod; mens alt det øvrige blev tatt i land vel 250 m sønnenfor, hvor vi fant den beste plass for opførelse av radiostasjonen. Den 13. juli var lossningen ferdig og fartøjet kunde fortsette til Østgrønland.

Allerede den 15. juli var arbeiderbarakken for 12 mann og en mindre barakke opført, samt alt undtagen trematerialene bragt under tak, så selve anleggsarbeidet kunde begynne. Vi var heldig med været under lossningen, men fikk senere meget regn. Allikevel gikk arbeidet sin jevne gang med 11 timer i døgnet; og den 13. og 14. september kunde vi reise hjem med kullbåter efter fullført arbeide.

Følgende anlegg blev utført:

1. Isfjord Radiostasjon på Kap Linné.

2. Isfjord Fyr på Kap Linné.

3. Festningen Fyrlampe på Festningen på vestsiden av innløpet til Grønfjorden.

4. Vestpynten Fyrlampe på vestsiden av innløpet til Adventf j orden.

Isfjord Radiostasjon består av følgende anlegg: Hovedbygning med tilbygg for maskinrum og akkumulatorrum i 1½ etasje, bygget av reisverk med fire lag papp og fire lag paneler. Grunnarealet for selve hovedbygningen er 63 m² og for tilbygget 47,15 m², altså i alt 100,15 m². I første etasje er stue, kjøkken, radiorum, entre, vindfang, maskinrum, akkumulatorrum, bislag, klosett og sval. I annen etasje er der tre soveværelser og en stor gang. Huset er fundamentert på 64 peler, 1,80 m lange. Rundt sokkelen er lagt en tett torvmur og taket er tekket med Norit. Alle gulver og vegger er oljebeiset, tumlinger, dører og vinduer malt. Utvendig er huset songabeiset i rød farve to ganger og derpå oljet. Alle utvendige vinduer og dører er grønne. Der er benyttet fremtredende farver for å motvirke det ellers temmelig grå landskap. Der er ovner i alle beboelsesrum og i maskinrummet.

Huset er utstyrt med norske furumøbler, samt fullstendig sengeutstyr til fire personer. Uthuset er bygget av enkel panel og er 38,68 m². Her er spesielt vaskerum med bryggepanne. Huset blev under anlegget benyttet til barakke. Det er også rødmalt utvendig.

Videre er opført en smie, samt båthus og slipp. Båthuset er 8.5 x 3.6 m og muret av mursten i en skjæring i terrassen. Slippen er utstyrt med ruller, så motorbåten kan trekkes inn med et spill som er montert i huset. Ved slippen er også montert en arbeidskran, hvormed motorbåten kan helses op fra sjøen og settes på slippen. Videre er der en 12 m høi flaggstang på jernstativ, samt radiomaster, antenne og motvektsanlegg.

Stasjonen er utstyrt med en 300 watt Telefunken telefonitelegrafisender for lange bølger. Kraftkilden er en 4½HK bensinmotor i forbindelse med en blyakkumulator på 60 elementer med 108 amp.timer ved 10 timers utladmng. Stasjonen har signatur LML.

Det er foreløbig ikke anskaffet radiopeileapparat til telegrafstasjonen, så den nu kun kan sende signaler til fartøier som selv er utstyrt med sådant. Der blev imidlertid i sommer utført peileprøver på stedet av panserskibet Tordenskjold, og disse viste kun små avvikelser fra kompasretningen, så der er teknisk sett intet i veien for å anskaffe et peileapparat. Omkostningene blir også små, ca. 5000 kr.

Stasjonen som ligger fritt ut mot sjøeu, vil muligens senere komme til å overta værmeldingene fra Svalbard.

Isfjord Fyr blev opført på Kap Linné kun få meter vest for den gamle båke, på 78° 03,9’ n. br. og 13°37,7’ ø. l. Hustypen er et almindelig ottekantet jernhus på en 12 meter høi vinkeljernsunderbygning som står på fire betongfundamenter. De øverste tre meter er innklædt til beholderrum. Der er seks glassruter mot sjøen og to blindruter i teltene mot land. Hele fyret er rødmalt.

Lysstyrken er 2740 n. l. og lysvidden 13,8 n. mil. Brennerstørrelsen 35 liter. Dalénbrenner med hette. Karakter: l klipp:

l sek. lys + 4 sek. mørke = 5 sek. periode. Der er samlekasse for 6 acetylengassbeholdere. Lysets høide over høivannslinjen er 20,8 m og bygningens høide over grunnen er 16,4 m. Fyret lyser over alt mot sjøen fra 346°– 256°. En jerntrapp fører op til beholderrummet. Fyret lyser automatisk i flere måneder og skifter også automatisk inn nye glødehetter.

Festningen Fyrlampe ligger midt på Festningsholmen på vestsiden av innløpet til Grønfjorden på 78° 06,2’ n. br. og 13° 57,7’ ø. l. Hustypen er et firkantet beholderskap av tre på betongfundament med lyktestolpe 3” rør. Lykten er hvitmalt. Gasaccumulators standard lykt LBFA-200. Lysstyrke 130 n. l., lysvidde 8,0 n. mil. Brennerstørrelse 15 liters åpen brenner. Karakter: l klipp: l sek. lys+9 sek.mørke = 10 sek. periode. Samlekasse for to acetylengassbeholdere. Lysets høide over høivannslinjen er 11,5 m, bygningens høide over grunnen er 3,7 m. Lampen lyser rundt. Da holmen var bratt og utilgjengelig blev der boltet fast en jernstige og opsatt daviter på begge sider av holmen så gassbeholdere kan heises op enten vinden blåser inn eller ut fjorden.

Vestpynten Fyrlampe ligger på 78° 15,1’ n. br. og 15° 26,0’ ø. l. på vestsiden av innløpet til Adventfjorden. Den er av samme størrelse og type som lampen på Festningen og har samme blink som Isfjord Fyr. Beholderskapet står her på trestolper og er rødmalt. Lysets høide over høivannslinjen er vel 9,0 m og bygningens høide over grunnen er 6,4 m. Lampen lyser rundt.

Svalbard har således nu fått verdens nordligste fyrbelysning, som sikkert vil vise sig å være til nytte for skibsfarten senhøstes. Fyrlampene tendes den 10. september og slukkes 15. november. På spesiell anmodning kan de også holdes tendt senere på vinteren.