Den nye sysselmannen, Wolmer Tycho Marlow uttaler seg til Aftenposten 3. september 1935

 

Det stunder mot høst og så har vi den uavvendelige vinteren i vente. Vi skal ta fatt på en ny overvintring i sne- og vinterlandet Norge, og vi ynkes ofte over oss selv. Hvad skal vi da si om de av våre landsmenn som næsten kan sies å overvintre selv sommertid på Svalbard? Ø-gruppens øverste autoritet, den nye sysselmann, cand. jur. & cand. oecon., geolog, kaptein Wolmer Tycho Marlow, stryker om 14 dager eller så nordover til en ny overvintring 10 grader fra selve jordens isse – han har nemlig været konstituert som sysselmann en gang før og overvintret da 1931–32.

 

 

 

Sysselmann Marlow, som for tiden legger siste hånd på et geolog­isk arbeide om Folldal, avvikler sine forskjellige gjøremål og arbeider før han tiltreder reisen mot det høie nord.

– Det var før vi fikk den rummelige og hyggelige sysselmann-boligen, sier hr. Marlow. Jeg hadde forresten gleden av å levere en skisse til huset som for øvrig er teg­net av Statens bygningsinnspektorat. Det skal bli morsomt å ta fatt på arbeidet – jeg har alltid interessert mig sterkt for grubedrift, og der oppe ser det ut til at kulldriften tegner godt. Det er ganske store forråd av kull og det er ingen fare for at det skal ta slutt i vår tid. Som De vet skal nu både sysselmann- og bergmesterstilingen slåes sammen så det blir adskillig arbeide. Jeg har nettop fått oversendt en hel bunke Svalbardsaker som jeg skal pløie gjennom. Jeg gleder mig til å studere de geologiske forhold – det paleontologiske hører inn under Svalbardkontoret.

– Hvilke særlig aktuelle og vik­tige opgaver byr stillingen på etter Deres mening?

– Jeg vil helst se forholdene på stedet an før jeg uttaler mig om det. Bare på de par årene som er gått siden jeg var der oppe har forhol­dene forandret sig. Russerne har optatt kulldriften i større stil. Jeg vil gjerne ha nevnt at russerne er hyggelige og lojale folk som en kommer lett ut av med. Hvad selve Svalbard angår er landet nytt for så vidt som det står meget ugjort igjen der oppe. Det er jo meningen ø-gruppen skal bære sitt eget budsjett og da gjelder det å gå forsiktig og skrittvis frem. Budsjettet er også et av de ytterst få som gir over­skudd. Det er mange ting som på et slikt sted kan komme overraskende på en og da gjelder det å ha reserver og stå rustet til å ta fatt på øieblikket. En av de ting som bør rettes på er anskaffelsen av et nytt fartøi for sysselmannen. Han skal jo overvåke at loven overholdes og da bør han ha et spesialbyg­get fartøi for farvannet. Det er ikke barneleker å ferdes der oppe selvom man er gammel “sjømann” på en måte. Når nu stillingen som bergmester og sysselmann skal slåes sammen, vil jeg foreslå at man sel­ger de to skøitene man har og anskaffer en ny som er helt skikket for øiemedet. Det er gått bra hittil, men en vet ikke hvor lenge det går.

– Sysselmannen kommer også til å foreta sledeturer omvinteren?

– Ja, det må nok til. I almindelighet tar man jo gjerne nogen turer når mørketiden er over i februar. Det er nødvendig å komme rundt – det er viktig at sysselmannen er på farten.

– Og isbryteren?

– Den har vi ikke, nei, men det vil nok bli bra å få den.

– Hvordan synes sysselmannen det er å overvintre?

– Det er ganske behagelig. Bare man vet hvordan man skal få tiden til å gå er det hele all right. Arbei­derne og funksjonærene har jo hen­dene mer enn fulle og sysselmannen har også sitt å stelle med. Vi har jo også en stor attraksjon i Long­yearbyen – svømmebassenget, som måler 10 ganger 4 meter.

I det hele tatt er jeg ganske im­ponert over Svalbardfolket – over stedets lille postkontor sendes det årlig ca. 1 million kroner hjem til Norge.

– Det har jo vært slått på at sysselmannen burde kunne russisk?

– Jeg har dyrket sproget i len­gere tid. Vinteren jeg lå på Sval­bard studerte jeg endel russisk og i lenger tid har jeg tatt linguafon-kursus i russisk. På Svalbard blir det rikelig anledning til å perfeksjonere sig videre – i Longyearbyen finnes en russer og i Barentsburg hundrevis.

– De har jo før opholdt Dem i belgisk Kongo – –

– Ja, det var i mine yngre dager – jeg var der nede sammen med forfatteren Fredrik Parelius, som var dommer der. Jeg var officer og hadde administrasjonen av et distrikt. Der levet jeg sammen med bare innfødte og måtte lære mig bangala – de forstod ikke noget annet. Halvannet år var jeg også i Etiopia på gullsøkning. Det var et merkelig land med svære temperaturoverganger – fra den sterkeste tropiske hete til kuldegrader. Vi måtte utstyre oss med frakker og ulltepper og likevel var det ikke fritt for at vi frøs. Addis Abeba ligger på Galdhøpiggens høide – derfra drog jeg med karavanene til vest-grensen. Vann var det uhyre lite av og hva slags vann? Som tykk erte­suppe i nogen høl. Vi måtte koke vannet før vi drakk det. Etiopia er et farlig, vanskelig land.