Hilmar Nøis – storjegeren fra Svalbard

av Jostein Nyhamar

Aktuelt 29/11-1952

 

Den suksess Hilmar Nøis, nå­værende adresse Tranøybotn, Senja, har hatt her i livet, er Svalbards bjørner og rever de første til å beklage. Han har vært en farlig mann for dem. I årenes løp har han ned­lagt atskillig over 1000 rever og en god del over 100 bjørner.

Hilmar Nøis er en av de sagn­omsuste overvintrerne på Svalbard, en sånn mann som det har begynt å gro en legendeflora opp om i levende live. Svalbard kjenner han ut og inn etter å ha trasket rundt der på kryss og tvers og etter all sannsynlighet overvintret der flere ganger enn noen annen nordmann. Fra 1922 oppholdt han seg f. eks. på Svalbard i seks sammenhengende år, helt fram til 1928, og i en 13-årsperiode var han bare hjemme i Norge på en tre måneders tur, resten av tiden tilbrakte han på Svalbard. Dette hendte etter at han var blitt enkemann. Han syntes ikke det var nødvendig å dra hjem i tide og utide da.

Hvordan begynte Nøis' lidenskap for den kalde vin­teren på Svalbard? Med det forholder det seg slik:

Den unge Hilmar (født 8. mars 1891 på Andøya) had­de en onkel som hadde over­vintret på Svalbard. Til ham kom Hilmar og sa at han hadde sånn hoggende god lyst på en skikkelig jakt, om ikke onkelen ville ta ham med? Det ville han. I 1909 overvintret Hilmar Nøis på Svalbard første gang. Den vinteren lengtet han i grunnen litt hjem, han syntes det var ensomt og stusslig i polarødet. Men vinter­landet hadde fått kloa i ham likevel, for han dro året etter og siden hvert eneste år fram til 1915. I 1914 – for øvrig akkurat på dagen for krigs­utbruddet – dro han for første gang som sjef for sin egen ekspedisjon, om en da kan bruke et så preten­siøst navn om de to karene han hadde med seg. Siden har han vært sin egen leder.

Fra 1915 reiste Hilmar Nøis en stund på Ishavet som skipper og harpuner, men i 1920 vendte han til­bake til Svalbard, og siden tilbrakte han hver eneste vinter der helt fram til 1941. Da ble han tatt med til Eng­land sammen med alle de andre nord­mennene på Svalbard. Krigsårene til­brakte han i marinen, under Englandsoppholdet som sjef for et marinelager nær Edinburgh. I 1946 kom han hjem igjen, og etter et kort opp­hold i Norge satte han samme år kursen til Svalbard. Vinteren 1947/48 tilbrakte han hjemme, men dro så til Svalbard igjen og var der hver eneste vinter fram til 1951. Da ble han syk der oppe, men hanglet seg gjennom tre ensomme vintermåneder til det endelig kom folk forbi den hytta han bodde i. Med dem fikk han sendt bud til myndighetene, og det kom en eks­pedisjon for å hente ham. Sykdom­men viste seg å være såpass ondartet at Hilmar Nøis nå bedrøvet har inn­stilt seg på at han har tilbrakt sin siste vinter på Svalbard. Det kan nok bli noen svippturer dit opp i ny og ne, blant annet var han der sist sommer, men fangstlivet må han gi opp. Turen sist sommer var nærmest en slags eiendomsinspeksjon. I årenes løp har nemlig Hilmar Nøis bygd om lag 25 hytter på forskjellige steder på Svalbard, og de representerer en ganske betydelig verdi. De fleste av hyttene er reist av materialer han har fraktet med seg fra Norge, men drivtømmer har også vært en god hjelp. I hyttene har han lagre av ut­styr og proviant foruten våpen av forskjellig slag. Med tungt hjerte har han nå forsont seg med at han må selge både dem og det meste av innholdet.

Forresten, sier Hilmar Nøis, er det ikke lenger så lett å livberge seg på Svalbard som fangstmann. Det har gått nedover med prisene på skinn av bjørn og rev, nå må en nesten ha en hurtiggående motorbåt også, så en kan drive litt kobbefangst og tømmersanking ved siden av om en skal få endene til å møtes. Før i tiden hadde man også reinen å jakte på, den er utryddet på Svalbard nå.

Siden 1914 har Hilmar Nøis, som nevnt, vært sin egen sjef. Han har hatt med seg fangstfolk fra alle kan­ter av landet – fra Drammen til Tana – og har gjort den erfaring at ikke alle egner seg like godt til dette livet. Noen syntes at ensom­heten ble trykkende, og fikk nok etter den første turen. 7 mann er det meste han har hatt med på en eks­pedisjon.

I løpet av alle sine Svalbardvintre har Hilmar Nøis tilbakelagt utrolig mange mil, undertiden sammen med en jaktkamerat, men også ofte alene med hundene. Vondt har han slitt av og til, han legger ikke skjul på det. Vinteren 1912 snakker han med ære­frykt om. Da var det en hel måned hvor temperaturen ikke en eneste gang gikk under 45 kuldegrader, og i tillegg blåste det surt også – en forferdelig måned var det, nikker Nøis ettertenksomt. Det meste han har opplevd i retning av kulde, er 52 grader, og det er ille nok, men det går an å avfinne seg med en slik temperatur for en dags skyld.

Helt uten farlige opplevel­ser har ikke alle Svalbardvintrene vært for Hilmar Nøis. En gang – det var en mild februardag – ble han talt av et snøskred. Da var de heldigvis tre mann i følge – de to kom seg i sikkerhet, men Hilmar Nøis fikk snøskredet i brystet og ble begravd under snøen. ”Bare fingrene stakk opp,” forteller han, ”og dem viftet jeg med. En av kameratene fikk se det, og de kom til og grov meg ut. Først fikk jeg ansiktet fri, deretter resten av kroppen. Da kjente jeg blodsmaken i munnen og var så elendig at jeg måtte hvile en dag. Vi hadde en halv flaske brennevin, og den tok jeg et par dram­mer av. Hadde jeg vært alene den gangen, ville jeg nok strøket med.”

Mange spennende basketak med bjørnen har Nøis også vært med på. Den siste bjørnen han skjøt, hadde han ikke egentlig gjort regning med, forteller han:

”Jeg gikk der ved hytta og bar på en planke, gevær hadde jeg ikke, og det var temmelig mørkt. Da fikk jeg se noe gult som rørte på seg. Jeg hoppet opp på taket av et gammelt skur som sto der og fikk tak i en båtshake. Bjørnen kom rolig mot meg, og jeg hogg båtshaken i brystet hans. Han snudde og jeg hoppet ned, kom meg inn i skuret og fikk tak i et gevær som sto der. Det første skuddet klikket, antagelig var det for mye smurning i løpet. Jeg trev da et annet gevær og skjøt, nærmest på måfå i mørket, og bjørnen datt.”

To ganger har Hilmar Nøis vært med på store unnsetnings-ekspedisjoner. Første gang var i 1913, det var noen tyskere som skulle prøve noe sydpolsutstyr, men det gikk ikke bedre enn at skuta deres frøs fast i isen. Den norske stat rustet ut en unnsetningsekspedisjon som startet fra Tromsø med Nøis ombord. Den andre ekspedisjonen han var med på, gikk ut fra Svalbard, den gang var det Nobile som skulle unnsettes.

– –

Nå har altså helsa sviktet Hilmar Nøis, og dyrelivet på Svalbard skal få fred for ham. Han har tatt dommen sin med fatning, men det lyser en lengsel i øynene hans når han snakker om denne utposten oppe i Ishavet. Han ble glad i ensomheten og omstreiferlivet. De fleste menne­sker, sier Nøis, går og tråkker på det samme stedet, hva ser de? I løpet av en 2–3 mils tur på Svalbard kan en oppleve de underligste og mest fantastiske omskiftelser i vind og vær, og landet selv er aldri det sam­me. Det var eventyret som dro, det store eventyret som finnes bak alle blåner. Og selv om Nøis ikke akku­rat vil si at han fant det – for hvem gjør det? – så var det liddeli moro så, lenge jakten varte.

 

Tilbake til hovedsida

Adresse: Århusveien 231, 3721 Skien
Hjemmeside: http://polarlitteratur.com - E-post: hana3@online.no
Copyright 20©00 Sende epost til Vågemot miniforlagVågemot miniforlag