En sommer i det høye nord

Arthur Omre forteller Novaja Semlja

Magasinet for Alle nr.39 1960

 

«Når mennesket er ungt lever det på dagen i morgen, når det blir gammelt har det en sterk tilbøyelighet til å leve på dagen i går, det oppsøker sin ungdomstid. Altså, man le­ver i grunnen bare i lykkelige og ulykkelige stunder, ellers er livet for flertallet en ustan­selig tallerkenoppvask med illusjoner som slavedriver.

Det hender vel at en tidsperiode kan blusse i eventyrlig skjær lenge etter og vokse til atombluss om man lar fantasien få tilstrekkelig spillerom. Men, selv for den nøkterne livsbetrakter kan jo et tidsrom, kort eller langt – helst kort – stå lysende på fortidens dun­kle himmel.»

– – –

Våren 1905 forliste D/S Senator av Lange­sund (Skougaards Rederi, kaptein Thorbjørnsen) Hvitehavet. Jeg var en av de tre fyrbøterne, seksten-sytten år gammel, alene på vakt foran en diger kjele .... tørr som en spiker, arbeidsslitt og fattig, men optimist, og ikke lite av en skøyerfant, hvilket jeg forsøkte å skjule for ikke å få alt for mye juling av gode skipskamerater. De var litt eldre, rundt tyve, og sterkere, rettferdigheten lå mer i nevene den gangen. Hyre tredve kroner pr. måned, og overbefalet sjenerte seg ikke for å opplyse til enhver tid at vi tynget budsjettet med unødig stor, minst tredobbelt betaling for elendige ytelser.

– –  –

En formiddag i mai måned 1905 står en blid og rund matros – Nils Abrahamsen fra Pors­grunn – samt undertegnede, ved den tiden nyforlist fyrbøter, utenfor disken i en skipshan­del i Arkangelsk.

En kunde i butikken, en litt høy og tynn og rødhåret herre, omkring de tredve, hen­vender seg høflig til matros Nils, han snak­ker svensk og presenterer seg som Otto Ekstam, doktor, han skal til Novaja Semlja, samle planter for Stockholms Riksmuseum.

Han opplyser at han har besøkt øya flere år på rad i samme øyemed, hver gang har han hatt to norske sjøfolk som hjelpere. Om det kunne passe?

Lønn hundre kroner pr. måned netto til hver, han bekoster skikkelig mat, oppholds­sted, reiser etcetera, og tror nok at den nor­ske generalkonsulen, Falsen, tør anbefale ham, selv om forholdet mellom naborikene kan sies å være noe spent akkurat i denne tiden. Han er ikke norsk-hater, tvertimot, han vil helst ha norske sjøfolk, skjønt fyrbøteren er for ung. Matros Nils påstår imidlertid at fyrbøteren kan hamle opp mot hvem som helst.

Det hele er utrolig, og to fattige sjøgutter hadde gjerne dradd til Nord- og Sydpolen straks for hundre kroner måneden og graut og spekesild.

Samme ettermiddagen damper Aleksander II ut fra brygga .... en noe gammel, men komfortabel last og passasjerbåt med blanke mahogny innredninger og speil og svarte skinn­sofaer på første og annen klasse.

Doktor Ekstam forestiller de norske sjøgut­tene for moren, en vennlig og fåmælt dame som ellers likner ham. Han vil gjerne slå av en sladder og innlater seg i diskusjoner med passasjerer og befal og har en tilbøyelighet til å bli hissig, men ikke langsint.

Sjøguttene går til duket bord og ypperlig mat på annen klasse, og blir servert av en hvitjakket tjener som legger sigaretter med lange pappmunnstykker ved tallerknen til hvert måltid. Mannskapet ombord røyker ustan­selig og tar med stor glede imot sigarettene.

Doktor Ekstam og moren holder til på før­ste klasse sammen med et belivet selskap, blant andre universitetsprofessorer fra Moskva. Herrene er forvist til Novaja Semlja, de skal opp­holde seg der i fire år og blir passet på av politifolk i sivil. Selv doktor Ekstam kan van­skelig skille politi fra fanger til å begynne med. skjønt han er vel bevandret i russisk. En skjegget professor likner Christian Krogh påfallende.

Etter noen døgns fart på blankt hav, det siste stykket gjennom drivis, dukker lavt land – det sørligste av Novaja Semlja – opp.

En primitiv brygge ved en gold kyst, og samojeder i trange selskinnsbukser og skinn bluser, små kvinner og menn som minner om japanere. Der står de et halvt snes stykker flokk etter en lang og hard vinter, de glor tause og ubevegelige, vi glor sikkert mest.

En kjøpmann fra Arkangelsk går i land, melsekker og kasser vinsjes inn på brygga, skinnballer og spekktønner blir lempet ombord i løpet av en times tid. 

Ei ganske ung samojedjente i pene nye skinnklær går over landgangen, både hun og foreldre og søsken gråter. Hun er fjorten år og skal til neste sted for å giftes, hun står ved rekka og gråter og stirrer mot brygga helt til den forsvinner i disen. Et sky vesen som forsøker å skjule seg mellom trantønner og kassestabler på dekket. Fru Ekstam som snak­ker litt samojedisk tar seg av henne helt til Aleksander II damper inn i ei stor havbukt på nordspissen av Sydlandet

Nordlandet ruver høyt og goldt og snø, dekket nordenfor bukta, og lenger inn går et trangt strede, Matotsjkin Sjar, helt til Karahavet, et skille mellom Nord- og Sydland. Stredet kan vi ikke se, men kartet viser at det er der.

Et par skipsbåter frakter passasjerer, melsekker og kasser i land, de surfrider over et rev, det skummer og bruser omkring båtene. Vi følger, skipsbåten løftes av dønninger og glir gjennom en foss .... og vi ror i smult vann inn til ei steinet sandstrand.

 

Matotsjkin Sjar

 

 

En flokk kjøtere og noen få hvite tilsyne­latende renrasete samojedbikkjer gjør og knur­rer og viser stygge tenner, de nekter oss ad­gang, men flykter ulende for steinkast.

Et høyt trekors bekjentgjør at den gresk-katolske kirken holder onde ånder borte, en pope med svart skjegg og svarte øyne og lang svart frakk hopper i land og går fort opp skråningen, doktor Ekstam sender en saftig svenske-ed etter ham, og fru Ekstam sier fast at nu måste han vara snäll.

To små samojedkvinner møter den unge brura, de hilser ikke på hverandre, men for­svinner tause bak et alminnelig russisk tøm­merhus på platået like overfor. En ung samo­jed kikker ned på oss fra det andre hjørnet, han blir vår venn snart etter.

Vi bærer kasser og sekker, pakker og kof­ferter opp til tømmerhuset, doktor Ekstam hjelper til, og gamle fru Ekstam dirigerer lempelig. Doktoren blir arg imellom og roper:

– Kära mamma .... Lite nytter det.

Vi er altså under kjerringstyre, et mildt så­dant, men kjerringstyre likevel. Pyntelig kjerringstyn blir vi under hele «ekspedisjonen», mamma er mild, fåmælt, men bestemt. Hun anser det som sin moderlige plikt å rettlede de tre guttene sine. Menn uten kvinner tråkker på sine egne tær, mener nå hun.

Selskapet fra Moskva, et snes livlige mann­folk, frakter utallige kolli opp på flata og like mange samojeder kommer ut fra stygge bord- og tømmerskur bortenfor tømmerhuset, de las­ter pargaset på lave primitive sleder og spen­ner en rad med gaulende bikkjer foran hver.

Herrene skal til et sted sørpå og bli der i fire år, visstnok uten politivakt. En lettere form for forvisning, utelukkende forbeholdt intelligensen .... når den ikke har spottet Zsaren eller kirken. Universitetsfolka skal sam­men med studenter fra Kasan og Moskva ha påtalt den voldsomme korrupsjonen under kri­gen med Japan. De fleste, flere tusen, er for­vist på livstid til Vorkuta i Nord-Ural og len­ger øst i Nord-Sibir. I sannhet en grufull skjebne. (De som ikke rømte eller døde, kom tilbake i 1917).

Når doktor Ekstam beretter, blir han hvit av raseri og knytter nevene, og knurrer at det kommer en dag om ikke lenge, og fruen sier at nå må han være forsiktig. Han skjuler sine revolusjonære tendenser dårlig, han for­viser alle konger og keisere og innsetter repu­blikanske regjeringer i alle land, til og med uten president, og sløyfer diplomatiet, levebrødsreligion, toll og mye annet. Tilhørerskaren her oppe er hans eldre moder, den godt tyve år gamle matros Nils, samt den fire år yngre fyrbøteren, en født revolusjonær. Uha. –

En tykk skjegget professor – «Christian Krogh» – trykker doktor Ekstam lenge i han­da og omfavner fruen, gråter og tørker tårer. Snart etter ler han, og slår vitser, hele selskapet – politiet medregnet – brøler av latter. Til vinteren ler de ikke, sier doktor Ekstam. – Her er kaldt så det spraker.

Bikkjene hyler og samojedene huier, gnis­tens fyker under meiene på bar steinet mark. Hjulet anvendes ikke på Novaja Semlja, her finnes ingen veier, sledemeien gjør nytten sommer som vinter.

– – –

Vi flyttet inn i tømmerhuset, det eneste skik­kelige huset på Novaja Semlja. Det lå fire nokså store rom rundt en diger mursteinsovn som i andre russiske hus. Bedre behøvde in­gen å bo. Den norske fysikeren Kristian Birke­land hadde bodd her under en nordlysekspedisjon. (Kanskje også professor Olaf Holtedahl langt seinere?)

Altså Novaja Semljas eneste hus den gan­gen. Øya er hundre norske mil lang, og over dobbelt så stor i flate som Danmark. Det var ingen mangel på byggetomter.

 Vi så ut over den vide bukta og mot snø­fjell langt oppe i nord, mot sør og vest og øst over brungrå gold vidde og åser.

Den unge samojeden valanderte utenfor med ei blank børse på armen. – Gå och prata med honom, han är sjuk etter at få prata igjen, sa doktoren, og opplyste at samojeden hadde lært litt norsk av fangstfolk. Han re­parerte våpen for klanen, han var dyktig og intelligent. Doktor Ekstam kjente ham fra flere opphold.

Vi blei gode venner, han viste meg et lite verksted i hytta. På veggen hang fangstvåpen og redskap i god orden, børser og spyd og kni­ver, han hadde benk med skrustikke og verk­tøy under gluggen. Alt hadde han byttet til seg mot gode skinn ombord i norske fangst­fartøyer. Bestemte kjøpmenn i Arkangelsk var sikret monopol på skinnhandelen og annen varehandel, de betalte med litt rugmel, et par kilo for et første sort reveskinn, (10 kopek), 20 øre ikke mye mer for et velpreparert bjørneskinn. Samojedkvinnene tygde kjøttsia på skinnene og preparerte dem fint, fortalte doktoren.

– Jeg få sel, sel godt, sa den unge samo­jeden. – Jeg få rein, rein godt, jeg få mange rev, jeg få hvit bjørn, kaldt, kaldt, kaldt.

– Jeg norsk ....

–Jeg samojed, sa han og smilte bredt. En senet, brunstekt og svarthåret, liten mongol med våkent ansikt. Vi kalte ham Atik. Bak det ørlille verkstedet gjemte han kone og barn, i et lavt rom på to ganger to meter. Vegger og tak og golv var kledd med reinskinn.

Vi pakket ut og var bofaste langt i nord. De første dagene skurte og vasket vi, skar gammel tørr drivved og kokte maten på rus­sisk måte i steinkrukke? i mursteinsovnen. Den lunte like godt som noen sentralvarme i alle rommene når vi holdt glohaugen ved like.

Etter hvert spirte utallige plan­ter, på kort tid var åser og vidder og daler dekket med et herlig fargerikt blomsterteppe, og sola gikk aldri ned. Vi ”arbeidet” i skift. Den ene dagen gikk dokto­ren og fyrbøteren langtur i marka, matrosen var tjener for fru Ekstam hjemme i huset, neste dagen omvendt. Doktor Ekstam fant plan­ter som ingen hadde registrert, lykkelig sang han vakkert ut over villmarka, også norske sanger.

På høye stokke-stillas hadde samojedene lagt sine døde, de var innsydd i skinn. Der oppe kom ikke reven til. Samojedene sto i forbindelse med sine avdøde, dø­den var bare en overgang til en langt bedre verden fra jorderikets trengsler. De dyrket sine henfarne som små familieguder, de omtalte dem respektfullt i stort alvor, men aldri så popen forsto når han be­søkte, dem en gang hver sommer.

Popen representerte fienden som hadde tvangsflyttet klanen fra fast­landet for godt tredve år siden, og som utnyttet dem som slaver og lot dem leve under elendige kår i skur. At de ikke frøs i hjel under den harde vinteren ....

Doktor Ekstam hadde gang på gang skrevet til myndighetene i Arkangelsk – ja til høyeste myndig­heter i St. Petersburg – for å få dem til å bygge fem tømmerhus til samojedene, men .... Ved et fore­trede hos guvernøren hadde han fått det svaret at samojedene bodde i gode hus, gode nok for dem, de ville ikke ha det annerledes.

På Novaja Semlja vokste ikke et tre, men det fløt rekved og en og annen stokk langs strendene.

Vi hadde en god solrik som­mer i det høye nord, for oss to unge en ferie, en herlig hvil. Vi streifet dagene lange på blomsterkledde vidder, i små daler og på åsene, vi så sangsvaner på et blankt vann bak en høy ås et kort stykke vest for tømmerhuset, ut mot Ba­rentshavet.

Ja her hekket svanene, og grågås i store kolonier. På et langt flatt nes ved bukta bølget det som i høyt gras langt utover, det var grågåskyllinger, hundretusener, sto­re som høns. De kunne ikke fly, vi løp inn i en flokk og forsynte oss med nevene, og neste dagen stekte vi herlig unggås i mursteinsovnen, og neste dagen og neste dagen .... men så en dag kunne unggåsa fly. Vi åt gåseleverpostei til vi hatet den, og fisket laks i et råttent garn utenfor munningen til en stor bekk.

Hver gang vi kom hjem fra «ar­beidet» i marka passet Atik oss opp, han måtte kikke i blikkesken. – Du får plante, sa han undrende. Han tenkte vel: – De har nok en mening med å samle på visne planter, de vet så mye som jeg ikke vet. Annenhver dag satt han i rommet mitt en lang time, han pug­get og skrev alfabetet med stor rund skrift, han lærte nye ord og lan­dene på kart og globus. Globusen, for et vidunder, men bukta lå jo flat som ei pannekake nedenfor, ås­sen kunne det ha seg? Ikke lett å agere lærer .... han forlangte be­viser, han stammet i fremmed språk, han spurte og spurte, og tenkte.

Hva foretok menneskene seg over alt. Gikk de på jakt. Spiste de selspekk om vinteren? Sel godt, rein godt ....

Bilder, bilder .... han stirret og spurte. Doktoren lot ham få ei bok full av bilder, han forsvant i tre dager og dukket så hemmelighetsfullt opp med vakre reveskinn un­der blusen. Men han forlangte taus­het, kjøpmannen var farlig, selv samojedene kunne være farlige, han hadde ikke lov til å gi fra seg et eneste skinn. Han smilte bredt.

Han var min venn, han kom med to små jenter, den ene ei søster. Behold dem. Måtte jeg ikke ha koner? Han grep en tallerken og gned på den, han pekte på vann­bøttene og på skurekosten, og på senga. I høyeste grad velment, fru Ekstam lo ustyrtelig, kanskje både han og jentene blei fornærmet. Hun forsøkte å forklare at jeg var for ung til å ha koner, men slikt dumt snakk ville han ikke forstå.

Fru Ekstam ga meg en sjokoladeplate, jeg kokte sjokolade til da­mene, den likte de bedre enn godt. De kom snart tilbake.

Atik fikk den umulige gamle vekkerklokka til å gå, jeg sa at han måtte beholde den. Da grep han meg full av glede i armen, han prekte ivrig, samojedisk, russisk og litt norsk, han pekte ut mot nord og øst. Ved hjelp av fru Ekstam forsto jeg omsider at han snakket om kull og kopper og gull. Siden viste han meg noen gullkorn og støv i en blikkeske, og doktoren bekreftet at det fantes gull på No­vaja Semlja, men hverken russere eller nordmenn hadde funnet driv­verdige forekomster, mente han.

Samojedene flest var halvville og sky, vi så dem hver gang de dro huiende av sted med gjøende bik­kjer foran sledene for å skyte rein og når de kom tilbake med kjøtt og skinn og innvoller. Atik kjørte bestandig først, stolt med blank børse på ryggen. Kvinnene viste seg sjelden. De hentet vann i bek­ken like nedenfor, de førte en trist tilværelse i de elendige hytteskurene.

Underlig, rørende var det å se når fru Ekstam besøkte dem uten­for hyttene, de kom imot henne med armene fremstrakt og ansiktene i henførte smil, og stilte seg i flokk foran henne, lykkelige som ensom­me barn over besøket. De svarte ivrig på spørsmål, nikket og smilte og lo. De eldste svarte først, de rugget litt på seg av velvære, ingen var riktig gamle.

Endelig bekjentgjorde doktoren at nå skulle vi dra på en lenge omtalt oppdagelsesferd, vi pakket omstendelig og rodde den tunge skipsbåten – en livbåt – mot nord over den lange bukta, mamma Ek­stam nektet oss å seile. Men, det gikk sørgelig smått, hun tillot de barske vikingene å sette en aldri så liten seillapp, og vi satte hele rå­seilet, det puffet oss flott fram til det smale stredet, Matotsjkin Sjar.

Vi reiste et par svenske militærte!t på en steinet sandodde ved innløpet, stekte vårt dyrebare flesk og kokte kaffe på en kjempeprimus og spiste i vakkert, kjølig sommer­vær. Et gufs av isbre kom ned fra Nordlandet – breen steg i lufta ikke langt nordenfor – Sydlandet lå lavt og bølget foran oss, brunt og goldt akkurat der.

Etter måltid og oppvask forsøkte vi oss som gullgravere med Atiks panne i den krystallklare elva nær ved. Doktoren hadde forsøkt før og påsto at nettopp her var et av de beste stedene. I løpet av kvelds­timene vasket vi fram litt gullstøv og noen små uregelmessige korn.

Neste morgen måtte vi videre, det nyttet ikke at vi ba pent. – Gull, sa Nils matros. – Gull, sa gutten. – Gull, tenkte vi mens ekkoet av åretakene slo ned fra bratte fjellsider på Nordlandet. Men doktoren tenkte bare på usle små planter, han fant en og annen ukjent inne på goldt, gråbrunt land i stille viker, og han sang og sang.

En vakker reinbukk besøkte oss ved teltene, sto lenge og stirret på de merkelige menneskene og gikk verdig opp skråningen og for­svant rundt en fjellpalt. Vi orket ikke å skyte.

Vi kom til pakkisen i Karahavet en dag og rodde tilbake til vårt Klondyke. Det var så stille, så stille i det mennesketomme øde lan­det ved Matotsjkin Sjar, en smal revne i fjellet fylt med salt sjø. Ikke mange hadde rodd der.

Doktor Ekstam og mamma søkte etter ukjente planter sønnenfor, de fant en, den betydeligste av samt­lige. Matrosen og fyrbøteren vasket gull dagen lang, og sannelig fant de noen få gram støv og ganske små korn, men ingen klump. Ah, vi fablet om å komme tilbake for å bli styrtrike, feberen herjet oss len­ge. (Det tør være sannsynlig at det lå ganske mye gull i sanden der, vi kunne jo ikke vaske.-

En morgen sist i august måned var mark og åser hvitkledde, ute på bukta lå Aleksander II for an­ker, en skipsbåt roddes til land.

Doktor Ekstam meddeler alvorlig at Norge har oppløst unionen med Sverige 7. juni og avsatt kong Os­kar II, situasjonen er spent. – Lugna dig, mamma, krig blir det inte ....

Dørene stenges i tømmerhuset, samojeder følger til stranda. De er alle født her ved bukta og har aldri sett annet land.

Fremst står Atik ubevegelig og stirrer på vennene i livbåten. Un­derlig, han gråter, store tårer ren­ner ned de brune kinnene.