Overvintring

(Telemark Arbeiderblad 6/10-1930)

 

Det var i mars måned, tidlig om morgenen i huset på Camp Millar i Bellsund på Svalbard.

Fangstmannen Olav Jensen satt ved vinduet og så ut på fjorden, hvor driv­isen i alle slags underlige formasjoner kom settende inn fjorden med strømmen, men rett mot vinden. På fastisen ute i Antarctic Bay lå en del snadd og solte seg. Jensen reiste seg, tok kikkerten ned fra veggen og gikk ut og så utover mot snadden. Der veltet en av dem seg halvt om på ryggen, strakte seg og basket velbehagelig med sveiva. — ”Besett og,” mumlet fangstmannen, ”her ligg det mykje fint kjøtt, og så kan vi ikkje få tak i det». Han hadde sett at det var en råk mellom landkallen og iskan­ten, og han visste av erfaring at den­ne råken som regel var full av tykk, seig issørpe som det var uråd å kom­me igjennom i båt. – ”Kobbebiff skulle ha vært fint i dag”, sa han og tok seg i det, da han merket at han snak­ket helt med seg selv. Men det var nu noe som kunne forekomme når man ligger på overvintring på Svalbard.

Han gikk inn igjen og purret kame­raten, som lå og snorket i soveposen. ”Skal vi ikkje ta en tur, og sjå ette fellan vestover i dag Anton? spurte han. ”Han e fint ver. Så kunne vi sjå ette bjørnetassen på Lavneset med det samme”. –  ”Det e søndag i dag,” svarte kameraten, Anton Han­sen, morgengretten, ”i dag vil æ lure han av. Gå berre du, hves du løst. Æ bli heime.”

Olav Jensen satte seg ved vinduet igjen og så ut. Nei, han måtte ut i dag. Det var for kjedelig å sitte inne i så fint vær. ”Ja, æ går en tur vestover,” sa han, ”æ kjem heim te kvelds.”

Dermed tok han en liten ryggsekk, la litt kjeks og chokolade i den, tok riflen ned av veggen over sengen sin og fylte magasinet med pa­troner. ”Hves det sku bli uvær,” sa han, ”så bli æ over natta i gammen på Lavneset; men hves været hell sæ, så kjem æ heim.”  ”Ja, ja,” svarte kameraten og snudde seg i soveposen. De var nu bra lei av hverandre, disse to karene, etter a ha ligget sammen en vinter på fangst.

Jensen gikk ut og i forbifarten tok han en neve patroner i patronkassen og stakk dem i lommen. Så spente han skiene og la i vei. Det var fint skiføre. Skiene gled lett og nesten lyd­løst gjennom det tynne lag nysne på skaren. Da han var kommet opp på terrassen inn mot Ytterdalen, stanset han og tok kikkerten frem. Nei, alle fellene bortover mot Lavneset stod ennu. Det var da rent forgjort så elendig det gikk med fangsten. Nu hadde de ikke fått en rev på flere uker. En dag hadde det regnet og neste dag var det frost. Så det hadde vært en aller helsikes jobb med å holde fellene lorden, så de ikke frøs fast, for da kunne Mikkel hente åten uten noe risiko. Nu hadde været vært godt en ukes tid og vel så det, men allikevel gikk det skitt. Det var en gammel lur satan av en rev som hadde skaffet dem bryderi. Den hadde en egen taktikk med fellene, den luringen. Etter sporene i snøen hadde de kunnet se, hvordan den hadde tatt fatt og hoppet opp på fellene bakfra for å undersøke om de var fastfrosset. Var fellene i orden, så falt de selvfølgelig ned, og Mikkel ble som regel snytt for agnet, som da ble liggende under fellen. Men ble reven snytt, så griset den til gjengjeld fellen til med sitt visittkort i fast eller flytende form. Jensen ble arg når han tenkte på dette. Men den måtte vel engang til pers, den også, det svinet. Jo, det var rent forhutelig å tenke på hvor mange feller de hadde måttet reise opp for den revens skyld. For det var den samme rakkeren som hadde vært ute med revestrekene sine over nesten hele vestfeltet, det kunne det ikke herske noen tvil om. De hadde flere ganger fulgt dens spor i fra felle til felle.

Det gikk raskt fremover. Jensen så etter fellene. De var alle i orden, så rakkerfanten hadde nok latt dem være i fred i natt.

Nu kunne han tydelig se bjørnekassen på Lavneset. Lemmen var oppe, så det ble nok ingen bjørn heller. Han bestemte seg derfor til å skjære tvers over neset og så fikk han heller se etter fellene på Lavneset på til­baketuren.      

Etter 4 timers marsj var han kom­met så langt at han var på høyde med den vestligste fellen, og her tok han kursen mot havet. Drivisen lå langt til havs med en arm inn gjennom fjor­den. I det skarpe sollyset glitret og blinket det i sne og is, så det var umu­lig å gå uten snebriller. Det er tre dominerende farver på Svalbard på denne årstid, – hvitt, blått og svart

Is og sne, hav og himmel, og de bratte, svarte fjellsider.

Et trist land, tenkte Jensen og satte seg på en drivtømmerstokk ved landkallen, hvor han tankefull satt og så på havhester, som på utspilte vinger gled tyst og stille som grå skygger langs den høye brink. En liten flokk isryper satt på et isflak et stykke fra land — aldeles urørlige satt de der, som marmorfigurer — vakre, men kolde som alt her oppe i dette isens rike.

Nei, det var ikke verd å bli melan­kolsk, tenkte den unge fangstmann, reiste seg og begynte å gli på skiene langs landkallen mot Lavneset. Nu begynte han å se seg om etter fellene. Det var da merkelig, han så ingen, og her skulle det jo være en. Han stanset og brukte kikkerten. ”Han inderlig fortære,” svor han med dyp inderlighet i stemmen. Hadde ikke den fordømte gammel-eriken av en rev vært ute igjen, så skulle det være rart. Her lå de nede, hver eneste felle så langet han kunne se. Han la i vei, fór fra felle til felle og maste med å sette dem opp igjen. Det var en alt annet enn behagelig jobb å stille opp fellene med bare hender i noen og tretti graders kulde. Det var bent ut sagt skamkalt. For hver nedreven felle han kom til, svor han sakte og inderlig for seg selv. Han grep seg i det og måtte uvilkårlig le, når han tenkte på, at hvis alle de velsignelser og gode ønsker som i den siste tid var lest over reven, skulle ha gått i oppfyllelse, ja så ville den få det varmt nok. Den ville i så fall ikke mere ha sin varme pels behov. Han reiste seg opp fra fellen og rettet ryggen. Med ett ble han stående stiv og stirre på noe i nærheten. Et tydelig bjørnespor gikk ned mot sjøen. Urørlig stod han der og fulgte sporet med øynene til det tapte seg på isen ned ved landkallen. ”Død og pine,” sa Jensen, ”bjørnespor!” Riflen kom av skulderen i en fart, ble ladet og sikret. Og med riflen i hånden gikk han på sporet. Av og til stod det tydelig i nysneen, av og til forsvant det, kom igjen og forsvant på ny. Sporet var ganske ferskt det kunne han se, for det stod med skarpe kanter, hvor det gikk over skare mens det i nysneen lå fint snedryss i sporet, hvor sporkanten hadde falt ned i sporet. Nu var jaktiveren kommet over ham. Kanskje han nu kunne få anledning til å skyte sin første bjørn. Denne gang skulle det bli noe annet enn den gang for omtrent en måned siden, da han helt uforberedt og våpenløs rente på en stor isbjørn bak en sten borte ved Fridtjofs bre og var den så nær at han godt hadde kunnet ta den på nesen. Han fikk seg en ordentlig skrekk i livet, den gang, det var sikkert. Men forresten var det ikke godt å si hvem det var som ble mest forskrekket over det uventede møte, bjørnen eller han selv. Han måtte smile ved tanken på det forskrekkede uttrykk han hadde sett i de små bjørneøyne. Den hadde vel kommet i sine egne tanker den også stakkar, og hadde vel minst av alt ventet å møte sin dødsfiende, mennesket her. Det var da heller ikke så rart at den i en håndvending hadde kastet seg rundt og i grisegalopp forsvant nesten som en rakett. Det ville han også ha gjort. Det var bare det at bjørnen kom ham i forkjøpet med sin flukt ellers ville han i neste sekund ha tatt beina fatt. Men nu skulle det da bli andre boller. Heissann, – han satte farten opp og jog langs sporet som nu atter ned mot landkallen. Den vandret som etter et kryss oppover landet, skulle vel aldri ha tatt veien ned på drivisen som her lå like ved land. Jo, så sandelig! Sporet gikk direkte i sjøen.

Fangstmannen sakket farten og begynte å lete etter sporet, men nei, bjørnen var nok vekk den. Farvel! Bjørnebiff, tenkte Jensen, stoppet og satte seg ned. Det var da fordømt så rent mismodig. Han tok ryggsekken av og hentet opp en kjeks og en pakke av de dyrebare sigaretter, og etter å ha spist og røykt en sigarett, begynte han å slite med fellene. Men tanken på bjørnen ga ham ikke fred. Han dro kikkerten frem og begynte å undersøke drivisen. Nei, ikke tegn til bjørn, bare noen storkobber som her og der og dormet på flakene. Blikket gled bortover mot bjørnekassen, som nu bare var vel 1 kilometer borte. I samme øyeblikk jog blodet hett gjennom hans årer, og han dro i vei i retning av bjørnekassen alt hva remmer og tøy kunne holde. Der var bjørn i kassen, lemmen var falt ned. I sin iver glemte han alt som het forsiktighet, og idet han kom frem til bjørnekassen, sparket han skiene av og sprang bort til. Kassen var bygget av svære drivtømmerstokker i mellom hvilke der var store åpninger. Jensen kikket inn i kassen. Ganske riktig. Der stod en bjørn og gnog på spekk-klumpen som tjente som agn. Det var en liten tass av en bjørn – en ett års unge. Skulle han nu skyte bjørnen i kassen, eller skulle han hente kameraten for å ta den levende. Men etter litt overveielse fant han at den var for stor til å fange, og bestemte seg for å skyte den. Han opphevet sikringen på geværet og stakk munningen inn en sprekk. I det samme øyeblikk han bøyde hodet for å sikte smalt et veldig slag inn i kassen nettopp i den samme høyde hans hode hadde befunnet seg i for et tiendels sekund siden. Jensen rev geværet til seg, kastet seg rundt og fikk som et glimt, se en veldig isbjørn stå på benene mens den rasende bet seg over høyre labb, som den nok hadde slått ganske forsvarlig mot kanten av kassen. Bingsa, fór det som et lyn gjennom fangstmannens hode og i det samme falt han med fingeren på avtrekkeren. Et skudd braket, i fallet mistet han geværet som ble slengt utenfor rekkevidde, da han i et blunk var på benene igjen og i panisk skrekk la på sprang uten å se seg om. Først da han hadde sprunget et stykke, ble han klar over at han nu var forsvarsløs, og det gikk kolde ilinger ned over ryggen på ham mens han sprang for livet og hvert øyeblikk ventet å få smake bjørnekloen. Men plutselig gikk det opp for ham at han ikke var forfulgt. Han hørte ikke annen lyd enn brølet av bjørneungen i kassen og knassingen av skaresneen under sine egne kommager.

Han stoppet opp og så seg tilbake. Borte ved kassen var det ikke et liv å se. Hvor i all verden var bingsa?

Han var da også en god tosk, som ikke hadde tenkt på at bingsa måtte være i nærheten av ungen. Sett slikt toskeskap. Men børsa måtte han ha tak i. I en stor bue gikk han uten­om kassen til han fikk se bingsa, som lå urørlig. Var det blod det mørke ved dens hode? Jo, så sannelig var det blod. Han gikk forsiktig bort­over med øyene stivt festet på bjør­nen, mens ungen i kassen holdt et le­ven av den annen verden. Jo, bjørnen var stendød. Kulen hadde truffet den mellom underkjevene og gått ut ved høyre øre.

Jensen stod litt og så på det store dyret. Så gikk han rundt kassen. Der kunne han se hva bjørnen hadde holdt på med da han kom til kassen. Den hadde vært i ferd med å befri sin unge. Den hadde gnaget seg tvers gjennom de tykke tømmervegger i et konisk hull og var akkurat nådd igjennom. En liten halvtime til, så hadde den fått hullet så stort at den hadde kunnet få labben inn, og da hadde det ikke vart lenge før ungen dens var blitt befridd.

Jensen gikk atter tilbake til bingsa og ble stående og se på den ennu litt oppjaget etter den plutselige skrekk. Snakk om hell, tenkte han. Her hadde han skutt sin første bjørn uten å få anledning til å sikte engang. Det var nesten litt flaut det hele. Ærgerlig var det bent frem. Her kunne han ha fått en glimrende anledning til å prøve sine nerver, og så skulle han bli overrumplet på en så skammelig måte fordi at han så helt og fullstendig hadde glemt hva eldre fangstfolk hadde fortalt ham. Tvi!

Han spyttet arg hen for seg. Mest hadde han lyst til å slippe ut bjørnen av kassen for å la den få en sjanse, ennskjønt en bjørn har bare en liten sjanse mot et moderne gevær. ”Nei, tull og tøys,” sa han, tok geværet og fortsatte der hvor han var blitt avbrutt ved bingsa mellomkomst. Et kort, tørt smell, et dumpt brøl – og inne i bjørnekassa lå en død bjørneunge med en vakker, gulhvit pels og med blodet piplende ut av et skuddhull ved øret. Jensen dro opp lemmen og gikk inn i kassen.

”Så ble det da bjørnebiff til kvelds allikevel,” mumlet han, da han med kniven mellom tennene veltet ungbjørnen om på ryggen og så begynte han å flå.

– –

Da det begynte å lakke mot kvelden, ruslet en aktpågiven kar inne i Antarctic Bay med kurs for Camp Millar. I ryggsekken hadde han et stort stykke bjørnekjøtt og oppe på ryggesekken hadde han surret en stor hvittrev med en praktfull hale.

”Så måtte du til pers allikevel, din rakker,” sa fangstmannen mens han kjærtegnende strøk ned over dyrets vakre, buskede hale som hang fremover skuldrene hans. Han plystret fornøyd og gikk jevnt og sikkert videre. Med ett stoppet han, fikk frem kikkerten og stirret oppover Ytterdalen. Hva var det? Det skulle vel aldri være en bjørn.