Skjørbuk
av John Giæver
Arbeidermagasinet 1939
Det er forferdelig å tenke
på alle de lidelser som kunde vært undgått bare ved å spise noen never rå
erter. Skjørbuken har vært spøkelset i polartraktene fra de eldste tider. I
usle hytter, i skibsrum og skumle lugarer, i telt og mange slags underlige hus
har menn ligget og råtna i levende livet. Smerter har de hatt. Angst har
martret dem. Slappe og elendige har de ligget i de møkkete køiene,
ofte i sine egne ekskrementer. Den minste bevegelse voldte uutholdelig pine.
Tennene løsna og datt ut, og gummene svelte så hele kjeften snart ble til et
råttent og smertende sår. Og et slikt vrak av et menneske i opløsning stank
sjølsagt aldeles grufullt. Vi vet nå at kroppen faktisk døde stykkevis.
Livsfunksjonene slutta, og dermed tok koldbrann til å herje.
Vi vet nå at skjørbuk
skyldes mangel på E-vitamin, som altså fins i frukt, grønsaker, rått kjøtt,
hjerne og lever av dyr o. s. v. Før vi visste om dette med vitaminene, hadde
nok polarmenneskene en anelse om botemidler. De spiste kokkare,
en arktisk plante. Men når den ikke kunde skaffes vinterstid, grov de fram mose
og andre planter, som de dels laget te av, dels åt rå. Og noe hjalp det vel.
Til de siste tider har den grusomme
misforståelsen holdt sig, at bevegelse virka helbredende. Mangen dausjuk fangstmann er blitt dradd ut av køya av kameratene
sine og tvunget til å springe rundt huset i timevis. Denne mosjonen foregikk
naturligvis under hyl og jammer, bønn og sverging. For den måtte påføre
offeret de skrekkeligste smerter. Det var gjort i den beste mening. Men det er
fælt å lese om slike tragedier, nå vi vet at mosjonen bare gjorde galt verre.
Rolig sengeleie er nemlig en betingelse for helbredelse.
I dag behøver ingen å få
skjørbuk. Vi vet hvad slags proviant som inneholder vitaminene, og hvordan den
må behandles for at vitaminene ikke skal ødelegges. Og så langt er vi kommet de
aller siste åra, at vi kan få kjøpt vitaminer i tablett form i hvert apotek.
Men ett er å vite. Noe annet er å
praktisere kunnskapen.
Så sent som i 1928 hadde
norske fangstfolk skjørbuk på Østgrønland. Efter den tid har vi vel hatt en
snev av den noen hver, men mer latent. Vi hadde riktig proviant og ferskt kjøtt
rikelig, men vi brukte den nok galt. Nå er alle folka våre, der vest iallfall,
forsynt med tabletter av ascorbinsyre. Siste vinter redda disse tablettene
livet til en danske som lå for skjørbuk. Danskene skulde
ikke sende så mye velsmakende
hermetikk med kara sine. Det er for lettvint å varme op slikt skitt. Indirekte
har hermetikk drept mange mennesker i Arktis.
I fjor kom en nordmann hjem
fra overvintring storsjuk av beri-beri. Den sjuken skyldes mangel på et annet
vitamin, og den arter sig mye likt skjørbuken. Det er ellers rimelig å tro at
folk kan ha lidd av denne sjuken også, men den har gått for skjørbuk. Denne
karen ble fort helbredet med gjær.
Altså skal man bruke gjæret brød (og ikke bakepulver). Det er enkelt nok med
den utmerkete og billige tørrgjæren vi får her i landet. Slik gjær er dessuten
medisin mot beri-beri, og den er fin å spise.
Det er vel verd å merke sig
at skjørbuk aldri har forekommet nå noen norsk polarekspedisjon. Det vitner om
”fornuftig” matstell. At Nansen og Johansen greide sig på isvandringa si og
etterpå på Frans Josefs Land, det er imidlertid noe jeg ofte har grubla over!
De fleste har lest om
skjørbuk, men mest beretninger fra folk som fant lika. Altså resultatene. Jeg
skal derfor ikke fortelle om slike som har dødd. Det er så altfor mange. Men en
som sjøl døde kan jeg la fortelle om hvordan det var. Føler du dig så
”vårslapp” i mars, da kan du gjerne vite at skjørbuk begynner med slik
slapphet. Hos dig går det over snart, men han som døde kunde ikke skaffe sig den maten som hjelper dig uten at du vet det. Han
kunde heller ikke kjøpe sig en velsmakende medisin.
Først skal vi imidlertid se
på hvad en østerriksk polarforsker skrev om proviant omkring 1865. Mye av det
han sier or riktig i teorien. Bare de hadde levd etter den. Sitronsaft er bra
mot skjørbuk, sier han, men den saften de hadde var kokt og verdiløs. Ellers spiste de mye kavring, salt kjøtt o. s. v. Og på sledeturene gjaldt det å
bengle i sig mest mulig av sterk te. Når det var kaldt spiste de minst mulig av
pemmikan, fett, mel, erter og røika kjøtt. Altså det de helst burde spist.
Ferskt kjøtt er utmerket, heter det, men da skal man jo kunne skaffe det.
Når det er kaldt i teltet om
natta, skal man drikke brennevin heter det. Litt – skriver han, men mye drakk
de. For det var svinkaldt ofte. De arme folka vasset i dypsnø uten ski, – drog
sledene sjøl, – åt fettfattig og dårlig hermetikk og kavring, – lå sammen våte
og svette i en stor sovepose. Når det så ble for jævlig ut på natta, halte de
fram en flaske rum eller helst mer og drakk for å bli varme. En annen
polarforsker (Parry, 1827) trakk hele 150 kg. konsentrert rum med på sledene,
og drakk hver en dråpe. Folka måtte slite i bakrus hver eneste dag, – på den
mest idiotiske kost. Østerrikeren sier at de var bra nedfor når de kom tilbake
til skibet, og en del døde av skjørbuk også. Men det er rent eventyrlig at noen
overhodet kom levende fra det. Enn si at de klarte å dra sig milevidt fram og
opdage nytt land. For det gjorde de. Trass i at de var utstyrt stikk mot enhver
fornuft. Fett og sukker skulde de nettop ha spist.
Brennevin er gift på sledeturer.
Hermetikken deres var
”boiled beef”. Altså utkokt, tørt kjøtt uten kraft. Og det er i krafta
vitaminene fins.
Men det var han som døde og
førte dagbok helt til slutt: Skipper Sivert Tobiesen fra Tromsø. Det er major
Gunnar Isachsen som har skuffet fram dagboka og gitt den ut, – ”En
ishavskippers saga”.
I 1872 ble Tobiesen fast i
isen ved Novaja Semlja med seilskuta si, «Freya». Han var bare rusta for
sommertur. Syv av mannskapet drog straks sørover med en båt og ble berga av
samojeder. De levde ilag med dem hele vinteren. Tobiesen, sønnen Jakob og 2
mann til ble ombord i skuta. Tobiesen-kara døde av skjørbuk. De andre to ble
tatt op av et russisk fangstfartøi i august 1873.
Da de fire kara tok til med
overvintringen hadde de proviant for 3 uker. Det var sønnen Jakob som førte
dagboka.
Høsten utover skjøt de en
del bjørn og sel. Kjøttet ble salta. Rev skjøt de og spiste. De pusla med ymse
småarbeid ombord. Lugarene var fuktige slik at køyklærne ofte ble gjennomvåte.
Den 7. desember skriver Jakob at alle er friske og raske, men to dager etterpå har Sivert ”fått sin sedvanlige hudsyke. Innvortes or han aldeles frisk, men det er blott huden som blir om og sår på grunn av den mat som han nå er nødt til å spise. Gud med oss.”
Så er de lenge ”friske og
raske”, men ut i februar tar de til å skrante. De blir ”noe utilpass”, og
Sivert får ”rose i den høire fot”.
Den 5. mars heter det: I dag
er far dessverre meget dårlig, og foten er hovnet op særdeles meget, det ser
nesten ut for oss som om døden skulde ha utkåret ham til sitt bytte.
9. mars har Sivert fått en
rødblå flekk på skinnebenet. De aner ikke at det er skjørbuk han lir av. Jakob
skriver om rosen og gikt i begge beina, hodepine og kraftløshet, verk og pine i
alle lemmer og ingen matlyst. De koppsetter foten, men
blodet er levret og stygt. Når de banker på leggen, er som å ”pikke på en
vissen kålrabi”.
Gutten håper på bedring og
tror å merke framgang, men faren er klar over at han må dø. Det går fort
nedover med ham, og den 13. april er ”tannkjøttet svulmet så overmåte meget, at
det ligger som et dekke over tennene”. Noen dager senere setter det inn med
krampe, og den 29. april opgir Sivert Trobiesen ånden.
Farens død tar hardt på Jakob. Han skriver
ikke dagboka før 24. mai. Da har han skjørbuk sjøl og er klar over at han også
må dø. Boka hans slutter også den dagen med et hjerteskjærende trøstebrev til
mora.
Bestmann Ole P. Moe overtar
journalen. Om Jakob skriver han: ”Først er legger og lår besatt med bitte små
røde prikker, så tett som mulig kan være, og nå begynner det å bli store gule
og blå pletter, og det tykkeste av lårkjøttet er bløtt som vannposer, og
tannkjøttet er begynt å gå i forråtnelse.” Gutten er så dårlig at ”han med stor
anstrengelse neppe kan snu sig ved egen hjelp.”
Den 6. juni skriver Jakob
sjøl et lite stykke i journalen for å klage over en av
kara som ikke vil hjelpe ham når det trenges. ”Halvt avmektig skriver jeg disse
linjer.” Men dagen etter ber han Moe skrive at E. E. nå er blitt snild og
hjelpsom. Noen dager senere tar de to kara til å grave en grav i land, for de
venter døden hver dag. Det lukter fælt av den syke. Ansiktet er hovna op og
"munnen er bare blod og sår.” Ellers har begge de andre fått symptomene på sykdommen nå, og de greier knapt å få liket av
Sivert i grava.
Til slutt lå Jakob i
villelse i flere døgn, men dagen før han døde ble han rolig. Leppene og munnen
var da helt svart og kroppen mest bare skinn og bein. Den 5. juli var det
slutt, og den 7, begrov kameratene ham ved sia av faren og sang et vers av
salmen ”Hvor hastig svinner livets dage.”
Men neste dag fant folka de
første fugle-egga. Senere fant de flere. De skjøt teist og måser. Ferskt kjøtt!
Allerede den 13. juli følte de sig ”friske og raske.” Dermed var de to berga.
Her skal bare tilføies at
noen kilo erter opbløtt i vatn og spist rå vilde ha berga alle sammen. Men
slikt visste ingen den gang. Og derfor hendte det altfor ofte at folk døde som
fluer på overvintringer. Det var ”i de gamle, gode dager”.
Tilbake til hovedsida
Adresse: Århusveien 231, 3721 Skien
Hjemmeside: http://polarlitteratur.com - E-post: hana3@online.no
Vågemot miniforlag