Ludvig Sørensen - Svalbards store hundekjører

                            Av Knut Sääv

                                   (Kilde: Vi Menn nr. 9  1962)

 

 

Ludvig Sørensen skaffet seg et veldig ry som hundekjører under sitt 20-årige opphold på Svalbard. Det var om han sysselmann Volmer Marlow skrev i 1937: “Hvordan han kan finne frem i mørke og storm er meg en gåte.” Og dette var tre år før Sørensen gjennomførte sitt 46 timers maratonløp fra Longyearbyen til andre gruveanlegg for å skaffe redningsmateriell etter en gruveulykke som kostet fem man livet. – Mange er det også som husker ham og fruen som vertskap i Norges Hus i Akureyri på Island under krigen. Han var dessuten leirens ekspert i arktiske forhold og hadde ansvaret for utrustningen av ekspedisjonene til Svalbard og Jan Mayen under krigens år.

 

 

 

 

    

 

Den 10. mars 1893 gikk det verste uvær i manns minne over Vesterålen. Hav og himmel gikk i ett, det var som verden gikk under i et ragnarokk, sjøbuer og våningshus ble kastet av grunnmurene i orkanens vanvittige styrke.

På denne dagen da elementene gikk amok og drepte 40 mennesker, ble Ludvig Sørensen født i Hadsel, og han vokste opp under ettervirkningene av stormen. Det tok mange år før folket i Hadsel og resten av Vesterålen kom på fote igjen, og kanskje det var en av grunnene til at han valgte bygningsfaget, et yrke han begynte som læregutt i før han ble konfirmert. Han fortsatte sin tekniske utdannelse i København, og ble byggmester i mange år i Melbu i Hadsel.

 

Bikkjer, tragedie og romantikk

 

I 1921 fikk han stilling som tømmermann for Store Norske Kullkompani på, Svalbard. Anlegget var da under oppføring, og reisen opp til landet med de kalde kyster penset livet hans inn på en retning han aldri siden har angret.

Han ble på Svalbard i 20 år. Han lærte å bli glad i landet, i det barske klima, samværet med mennesker og dyr, likte å kjempe mot naturkreftene, prøvde dyst med det inferno av snø og vind som plutselig kunne oppstå av intet.

Vel var han byggmester og tømmermann, men det ble som hundekjører han skulle gjøre seg bemerket, berømmet og omtalt i skrift og tale i dyp takknemlighet av dem han fikk gjøre en innsats for.

I “Svalbard-Postens” jubileumsnummer i 1950 skrev Liv Balstad at Sørensen i løpet av årene på Svalbard hadde tilbakelagt 60 000 kilometer med hundespann – og det er heller i underkant, mente hun.

Det var en stuert Andersen som virkelig vakte Sørensens interesse for hunder. Disse to kom samtidig til øya – Andersen rett fra Alaska hvor han hadde drevet mye med trekkhunder. Han lar en svær, kraftig kar og var fetter av datidens “Norges sterkeste mann”, bryteren Carl Norbeck. Det han kunne om bikkjer og sleder lærte han Sørengen i løpet av mange og lange turer innover isødet.

Andersen døde på en tragisk måte. Han og en kontorsjef ved anlegget skulle på sledetur. innover Adventdalen, og Andersen ba den andre om å smelle av et par skudd i lufta for å få fart på hundene. Det første skuddet gjør at hundene rykker til, kontorsjefen blir kastet forover, og det andre skuddet som følger umiddelbart, går inn i ryggen på Andersen. Det var en trist tur tilbake til Longyearbyen, og en trist dag for hele anlegget. “En knakende kjekk kar,” er skussmålet Sørensen gir ham.

Grønlandshundene som Roald Amundsen brukte på Sydpolferden, forærte han etter hjemkomsten i 1912 til radiostasjonen i Barentsburg. Spannet på 15 hunder som var her nå, var direkte etterkommere av de fra Sydpolen. Bestyreren av radiostasjonen var ikke akkurat noen hundeentusiast, så spannet ble overlatt Sørensen.

Bortsett fra alle pliktene som byggmesterjobben førte meg seg, og alle turene innover vidder, fjell og daler, unngikk det ikke hans oppmerksomhet at det i 1930 kom en ny pike for å bestyre en av messene i gruvesamfunnet. Jenny Løberg fra Målselv var på sin side ikke blind for barskingen som beinfløy etter et hundespann innover landet.

Det tok likevel sine år før de fikk bestemt seg, men i 1938 ble de viet av sysselmannfullmektig Aagaard. At det tok så lang tid før de ble gift, forklarer fru Sørensen med et smil med at “det er så kaldt der oppe at kjærligheten trenger tid til å varmes opp ... ”

 

I vitenskapens tjeneste

 

Og mens hun gikk i messa i Longyearbyen og stelte og serverte, trakk han stadig nye sledespor i jomfruelig snø rundt Nordpolbassenget. I det Internasjonale Polarår i 1932-33, fikk svenskene tildelt seg Svalbard. Det skulle opprettes observasjonsposter rundt hele Nordpolbassenget, og svenskene skulle ha sin på det vel i høye Nordenskiöldfjellet. Sørensen fikk oppdrag, og i løpet av 6 måneder kjørte han over 20 tonn materialer, utstyr, brensel og vitenskapelige instrumenter. Og på toppen bygget han huset for dem. Huset står der den dag i dag og brukes som rasthytte for fangstfolk. På den jobben kjente jeg og bikkjene blodsmaken, sier Sørensen – Det var en fæl jobb. Han skutter seg bare med tanken nå så mange år etterpå. Stigningen til toppen var så stor at det var bare hundespann som kunne brukes. Det var farlig terreng å kjøre i, og gradestokken sank ofte ned i 30-40 kuldegrader. Kuldegradene kunne enda gå an, men vinden var enerverende – og farlig. En nesetipp eller en finger kunne fryse på et blunk. I dette været lå Sørensen og en medhjelper i telt under toppen i over tre uker mens huset ble bygget.

I 1934 hadde han ansvaret for transporten under professorene Ahlmann og H. U. Sverdrups ekspedisjon til Vest-Spitsbergen.

I 1951 skrev Ahlmann, som i mellomtiden var blitt svensk ambassadør i Oslo, en attest der han berømmer Sørensens innsats under de to ekspedisjonene, både som en glimrende hundekjører og som en dyktig byggmester.

Dette er bare ett av de mange skriftlige bevis Sørensen har på at hans tjenester ble verdsatt. Vi får som snarest titte på en svær konvolutt full av attester og takkebrev fra alle slags mennesker, fra Store Norske, fra militære sjefer under krigen, fra Liv Balstad, fra Bernt Balchen, fra sysselmenn og arbeidskamerater.

 

 

Verdens beste kamerat – en hund!

 

Årene gikk på Svalbard. I 1934 kjøpte Store Norske Sveagruven av svenskene, og fem år senere ble Ludvig Sørensen bestyrer for den. Pliktene og ansvaret ble større, men hundene sine kunne han ikke unnvære. Han hadde 15 stykker på anlegget, og spente hundene for sleden så fort han hadde tid og anledningen.

– Hundene jeg kjørte med, var verdens beste kamerater. Det kom helt an på hvordan de ble dressert. Var de dressert på den riktige måten, ville jeg ikke ha den minste betenkelighet med å slippe et barn sammen med 15 svære, raggete hunder. Hovedsaken er selv at man har kontroll over dem, og da spesielt over lederhunden. Den er sjefen over alle de andre, og hersker uinnskrenket, den tåler ikke opposisjon, aler Sørensen. – En gang ble sleden sittende fant i issørpa, og i forenden av sleden tar jeg et tak for å løfte den opp, samtidig som jeg drar hundene bakover ved hjelp av draget for å få til det rykket som skal til. Den siste hunden i spannet er vill for å komme av gårde og biter i draget. Det legger jeg ikke merke til akkurat da, kommanderer så spannet til å dra. I samme øyeblikk er draget bitt over og kraften fra de 14 andre hundene som rykker til, sprenger det andre draget også. Der farer hundene av gårde, lykkelig for å være i fart igjen, og sikkert overbevist om at sleden hang på. De forsvant over en haug før noen fikk tenkt seg om, og der sto sleden igjen med bare én hund.

I noen få jag var Sørensen oppe på haugen, forteller han, og der så han spannet nede i dalen på andre siden. Han fløytet den spesielle tonen han brukte, og øyeblikkelig kastet lederhunden seg til høyre og kom susende tilbake med de andre på slep. – Og da har en kontroll over bikkjene, eier han.

 

70 mann innesperret!

 

Så en dag i 1940 kommer Sørensen fra den vel 10-12 timer lange sledeturen fra Sveagruven, svinger inn på Longyearbyen – og stusser. Det er stille og ødslig over alt. Taubanene står, og ikke et menneske er å se. Han spenner fra hundene og skal til å få seg litt mat da driftsbestyrer Boger (senere direktør for Store Norske) kommer styrtende inn og ber ham gjøre spannet klart for øyeblikkelig å kjøre til russerne i Grumant City for å låne gassmasker og slokningsmateriell. Det var oppstått brann i gruve II, 70 mann lå innesperret. For hele Longyearbyens gruveanlegg var det 6 gassmasker til disposisjon, 50 andre som var bestilt, lå gjenglemt i Oslo!

Sørensen startet så fort det lot seg gjøre og jaget bikkjene de 4 milene til Grumant. Bestyreren her hadde 50 masker og lot Sørensen få 45. Hadde det i mellomtiden brutt ut brann hos russerne, hadde de ikke hatt en chanse.

Maskene ble stuet på sleden og Sørensen la i vei igjen. Da han dødstrett kom snublende inn i Longyearbyen og spurte om de hadde fått brannen under kontroll, fikk han et motspørsmål: Kunne han greie turen Sveagruven etter mer slokningsmateriell?  Nesten uten å svare snudde han sleden og fikk hundene på bena igjen med oppmuntrende tilrop. I en dødstrett, maskinmessig rytme adlød lemmene viljens stedighet, og Sørensen tilbakela de 20 milene på rekordtid.

–  Jeg kunne ikke tenke, forteller han nå, jeg bare visste jeg måtte fremover, fremover, måtte ikke hvile, måtte ikke sette meg ned. Kroppen var liksom ikke min lenger, bena bare beveget seg, og når jeg hoiet på bikkjene var det som stemmen kom langt borte fra. Øynene bare stirret uten å se, blindt glippende mot vind og snø.

 Etter 46 timer i uavbrutt ilmarsj, stavret han seg inn til Longyearbyen, overlot til de andre å losse sleden, men stelte selv med hundene før han endelig kunne velte seg i en køye. Mannskapet omkom, kvalt av gass. De 70 innesperrede greide å komme seg ut gjennom en ventilasjonsstoll.

Liv Balstad forteller at det hersket en underlig samhørighet mellom Sørensen og hundene. Han slo dem aldri, behøvde knapt å rope til dem. Han fikk dem til å gjøre alt bare ved å bøye seg ned og hviske til dem mens han halte seg forover langs draget under full fart. Fru Balstad forteller også at man vanligvis regnet med ca. 1 mil i timen på godt føre og uten for stort lass, men da må en kjøre godt. Og på toppen å få dødstrette hunder til å legge ut på, ny langtur, er en prestasjon av rang, skriver fru Balstad,

 

Evakueringen av Svalbard

 

2. september 1941 ble det brått slutt på Svalbard-oppholdet. Det var krig, og inn fjorden stevnet engelskmennene for å evakuere beboerne.

Direktør Einar Sverdrup protesterte, men forgjeves. Den norske regjeringen i London kunne ikke avse allierte sjøstridskrefter til å frakte forsyninger til en frivillig vaktstyrke på Svalbard. 150 tusen tonn kull som lå i Longyearbyen ble stukket i brann. Likeså ble det gitt ordre om at alle dyr skulle drepes, og hver hund, hver hest i Longyearbyen ble skutt.

I siste øyeblikk ble ordren omgjort, og Sørensen i Sveagruven fikk beholde sine. De andre beboerne ble plassert ombord i passasjerskipet “Empress of Canada”. Ekteparet Sørensen og et par til, en maskinmester og frue, fikk ordre om 4 bli igjen inntil videre. Men engelskmennene ombestemte seg fort, og to dager senere dampet en jager inn fjorden. Nå hadde de fire så smått vent seg til tanken om å bli etterlatt og forsøkte å gjøre livet levelig for seg. Da jageren kom, fikk de panikk. De trodde det var tyskerne som kom alt, og de nesten gråt av lettelse da de oppdaget misforståelsen.

Jageren tok de fire til Grønnfjorden, der “Empress of Canada” ventet med dampen oppe, og ellevilt kjørte Sørensen spannet med 15 hunder foran og opp trappa til båtdekket!  Stor jubel fra de andre.

Det gjaldt å hemmeligholde evakueringen så lenge som mulig, og på hele overfarten til Skottland satt Kullkompaniet telegrafister ombord og sendte daglige meldinger om “alt vel på Svalbard!” Siste sendingen gikk på lufta ved innseilingen til Glasgow.

De hadde knapt klappet til kaia før Sørensen, frue og bikkjer fikk beskjed om å holde seg klar til transport til Island. Det var med gru de så frem til en eventuell sjøreise ombord på en eller annen stinkende fiskeskøyte.

Skipet som var tatt ut til transport var gamle “Bergensfjord” og herregud, det var som å se igjen et stykke Norge, sier fru Sørensen. Mannskapet ombord var norsk, men skipet var stuvende fullt av allierte tropper.

Allerede før avreisen fra Svalbard ble de innrullert i den norske hæren – Sørensen som sersjant, en grad han hadde fra forrige verdens krig. I Reykjavik ble de tatt i land og til overmål plassert i Flyvåpenet. At det her var en misforståelse forsto visst de militære myndigheter også, for ikke lenge etter var de på farten igjen rundt kysten på vei til en leir i Akureyri, Nord-Island.

I Akureyri kjørte lastebiler opp på kaia, men Sørensen nektet å sette bikkjene på lasteplanet. De kunne skamfere hverandre. Resultatet ble at hundene fikk selene på seg, og med et lite “husj” dro de 15 hundene lastebilen etter seg gjennom byen, og mila ut til leiren. – Noe slikt hadde islendingene aldri sett. De stimlet sammen langs hele ruten, og grunnlaget ble lagt for den goodwill Sørensen ble til del.

 

Sersjant + korporal = ektepar

 

I leiren ble det først bygget opp hundegårder, og Sørensen drev opplæring av soldatene i hundekjøring. Han var leirens arktiske ekspert, og hadde ansvar for utrustningen til Jan Mayen og senere til Svalbard.

Ellers var det ikke mye å ta seg til i Akureyri. Moralen ble dårlig, særlig blant de helt unge, og det forekom selvmord, ofte av ren hjelpsomhet og selvoppgivelse. Sjefen i leiren, nåværende oberstløytnant Hjelvik, unnfanget ideen om et Norges Hus, og ivret etter å få realisert det så fort som mulig. Det ble innsamlet midler blant private, og det kom også støtte fra den norske regjeringen i London. Et eldre hus ble satt i stand, et hus som kong Haakon hadde bodd i den gang han var prins Carl av Danmark.

Norges Hus ble en knallsuksess. Bestyrere var, selvsagt ville vi si, Jenny og Ludvig Sørensen. Fruen hadde fått korporals grad, og dette var vel ett av de få tilfelle i de norske militære annaler hvor sersjanten var gift med korporalen sin. Om sersjanten hadde like mye å si over korporalen sin rent privat, er et spørsmål vi skal la stå åpent.

På de to og et halvt år disse to var bestyrere for Norges Hus i Akureyri, vant de mange, mange venner, vennskap som har gitt seg utslag gjennom årene og frem til i dag. Sjefen for Norges Kompani Island, oberstløytnant Hjelvik, skrev at Sørensen hadde lederegnskaper og erfaringer som var kompaniet til uvurderlig nytte og hjelp.

Til Akureyri kom mange av de norske, noen for en stund, andre for lengre tid, noen bare på gjennomreise. En slik var Nordal Grieg. Både på tur til og fra Jan Mayen var han innom Norges Hus og gledet alle med sin idealisme og sitt lyne smil.

Sørensen mistet hundene i denne tiden. De strøk med under de tragiske omstendighetene ved gjenerobringen av Svalbard.

 

Tragedien i Grønnfjorden

 

Direktør Einar Sverdrup fikk ikke fred i England. Han hadde reist til Svalbard i 1922 som ung assistentingeniør, og etter som årene gikk steg han i gradene til han ble direktør i selskapet. Nå var han urolig ved tanken på gruvene, at brevannet skulle trenge inn i gangene, at alt som var bygget opp skulle bli ødelagt.

I januar 1942 fikk han samtykke av de norske myndigheter til å utruste en liten kampgruppe for å overta anlegget i Longyearbyen. Det skulle også opprettes en meteorologisk stasjon, noe som ville være av uvurderlig nytte for krigsoperasjonene i dette strøket. Men i første rekke hadde kampgruppen i oppdrag å hindre at tyskerne klorte seg fast på øygruppen. Isbryteren “Isbjørn” og selfangeren “Selis” ble utstyrt, og sjef for foretagendet ble Sverdrup. Sørensens 15 Grønlandshunder ville bli til stor hjelp i isødet, – og de ble beordret ombord.

Begge båtene ble senket av tyske fly i Grønnfjorden. Einar Sverdrup og 13 andre menn ble drept – de 15 hundene gikk ned med båtene. De overlevende fra katastrofen kom seg over til Barentsburg, hvor de fikk hjelp og forpleining til de sårede.

I Akureyri gikk livet videre. Nye tropper kom og andre reiste. Norges Hus hadde avskjed og velkomst for dem alle sammen. I 1944 ble leiren rømmet, bare en liten engelsk vaktstyrke ble igjen. De aller fleste ble sendt til Skottland – Sørensen og noen til havnet i London. Så kom det ordre om Island igjen – de reiste til Reykjavik og her ble de til i vanviddet var over.

De kjøpte seg et hus på, Konnerud ved Drammen etterat de kom hjem og her realiserte Sørensen en plan han lenge hadde tumlet med. Under alle årene på Svalbard i hardt arbeid med transport, og ærlig på Island, så han behovet for en smidig og kraftig slede til hekte bak en snowmobil, weasel eller traktor. Han utarbeidet i detalj en slik kjelke og tok patent på den i Norge, Sverige og Amerika.

På Island hadde Sørensen truffet Bernt Balchen og nå tok han kontakt med ham igjen. Kjelken skulle nå inn på det amerikanske marked, og Sørensen reiste over. Han ble like godt borte i fire år. I Seattle ble produksjonen satt i gang og den største avtageren var US Army. Sleden er faktisk hengslet sammen slik at uansett hvordan den bøyes, kan den vanskelig brekke. Den veier 125 kilo og tar en last på 1500. Nå er det et firma i Loa Angeles som produserer kjelker på lisens.

 

“Truls”, siste minnet fra Svalbard

 

Øya langt der oppe mot nord kunne liksom ikke slippe taket i etter krigen. Han kunne ikke dy seg og reiste opp to ganger til, begge gangene som byggmester for Store Norske. Det var blitt forandringer, men han følte det likevel som en befrielse å få puste inn den krystallklare, kalde lufta igjen. – Det var på mange måter som å komme hjem, sier han.

Sveagruven er ikke mer. Den er nedlagt, og det er flere spor etter Weasel enn etter bikkjer innover dalene og viddene. Den hundestemmen huskies, som er på Svalbard nå, kom fra Statene som erstatning for dem som gikk ned med “Isbjørn” og “Selis”. En etterkommer av disse fikk Sørensen med seg hjem etter siste tur.

 Han er gammel nå, “Truls”, over 11 år og ferdig med blodslitet foran en slede. Nå tusler den for seg selv på Konnerud, men aller helst tasser den litt stivbeint inn i stua, legger seg gjespende og knurrer til sin svorne fiende.

Og hva har så Sørensen igjen etter alle disse årene? Et vell av gode minner, gode venner, og en visshet om alt han har levd et liv i glede. Han har Konges fortjenstmedalje i sølv, kong Håkons Frihetsmedalje og både han og fruen har Deltagermedaljen.

Men det som faktisk gleder ham mest er utnevnelsen til æresmedlem i Drammen Trekkhundklubb, en klubb som i dag profitterer på hans entusiasme og 20 års jag etter en hundeslede i frostklare netter, i storm og snøføyke under Nordstjernen...