Jan Strijbos ishavseventyr

4½ døgn uten mat og søvn i kap med is, sne og hav.

Aftenposten 5/8-35

 

Sjøen er blikk stille, solen var­mer og gjøre sitt beste for å bringe temperaturen over de 6 grader som termometret viser. «Lyngen» har baugen sydover og befinner sig et eller annet sted mellem Svalbard og Bjørnøya. Vel tilfredse passasjerer av diverse nasjoner sitter rundt på dekk, slikker sol og ser på hav­hesten, alken, teisten og lunden som ligger som fluer bortover hav­flaten. Ved siden av oss sitter en brunbarket herre, hollenderen Jan P. Strijbos som nettop var ut­satt for en hendelse som nærmest lyder som et eventyr, men som me­get nær kunde blitt en tragedie. Strijbos er arkitekt, men har slått sig på studiet av fugler. Sommeren gjennom tråler han de interessante ornitologiske gebeter med sitt ka­mera og filmapparat, om vinteren gjengis oplevelsene i foredrag over hele Nederland. Denne sommer gikk altså turen til Svalbard sam­men med hans kamerat, stud. theol. Mees. De tok inn på Nordpols-hotellet i Ny-Ålesund, og i kano med en liten motor foretok de ad­skillige turer rundt omkring og fil­met det rike fugleliv. Lenge gikk alt vel,– inntil uhellet, var ute. Nogen spesiell lyst til å berette om sine oplevelser har han ikke, men etter hvert gir han en beretning som med et mildt utrykk lyder utro­lig – husk han er 48 år gammel.

– Søndag 23. juli k. 10 forlot jeg Ny-Ålesund i min kano, styrte østover. Var først i land på nord­siden av Brøggerhalvøen, drog der­etter ut til Laven-øene, hvor jeg filmet en del og styrte så rett øst til bunnen av fjorden. Her trakk jeg kanoen godt på land og gikk i høiden for å lete etter fuglereder. Imidlertid kalvet breen, resultatet var on stor bølge som, veltet innover land og rev min kano med sig! Der stod jeg! Det eneste jeg hadde var ryggsekk, kamera, kikkert og en padleåre. Klokken var 14, og jeg ventet tålmodig utover kvelden. Kl. 22 hørte jeg motorbåt og så den – øiensynlig ute for å lete etter mig. Jeg vinket som en gal, skrek og hulet – men til ingen nytte – den drog bort uten å opdage mig. Så bestemte jeg mig til å gjøre et for­søk på å nå Ny-Ålesund til fots og tok fatt på vandringen mot sydøst. Etter kartet å dømme kunde det være ca. 20 km., og det virket jo ikke sa avskrekkende. Jeg gikk over Colletthøgda (584 m.) og tok fatt på den store breen som kalles Kongsvegen. Store sprekker var der overalt, men ved hjelp av padleåren og min kniv kom jeg over dem alle. Etter 36 timers marsj var jeg næsten ved toppen av Nielsen fjell, men der blev jeg stanset av en isbarriere på ca. 100 m. høide. Det var tirsdag kl. 16 intet annet å gjøre enn å dra tilbake samme vel – det var forholdsvis lett på grunn av blodsporene efter mine skram­mer på hendene.

Resultatet var at jeg kom til­bake til mitt utgangspunkt onsdag morgen kl. 4. Her gjorde jeg så et forsøk på å padle over på et isflak til Laven-øene, hvor jeg hadde pro­viant, men det falt meget uheldig ut – isflaket veltet, og det var med nød og neppe jeg greidde å svømme de 30-40 meter til lands – vannet var l grad Celsius. Heldigvis var været nu strålende – over breen hadde jeg hatt tåke – jeg prøvde å tørke mitt tøi. Men det var jo litt koldt å løpe naken på stranden, og tøiet var langt fra tørt, da jeg tok det på mig igjen – skjorte, genser og ano­rakk.

 

 

 

Nu bestemte jeg mig til å gjøre et forsøk på å nå frem til fangsthyttene som ligger på sydsiden av Blomstrandshalvøya, rett nord for Ny-Ålesund, Men før jeg tok fatt på denne turen bygget jeg en liten varde med S.O.S og skrev en be­retning om min ferd og min hen­sikt og la i ryggsekken like ved. For å komme frem til Blomstrandshalvøya måtte jeg gå over Kongsbreen, men her blev jeg sneblind. Med et gulfilter for det ene brilleglass og mørkt tørklæ for det annet gikk det bra en stund. Men avstandsbedømmelsen sviktet totalt, jeg snublet og gulfiltret knakk. Så laget jeg et bind av mitt sorte fotografklæde med to smale spalter i og da gikk det fint.

Hvor lang tid jeg brukte over breen kan jeg ikke uttale mig om – under mitt kolde bad stanset selvfølgelig klokken.

Opunder en bratt brink så jeg mitt snitt til å drepe en stormåse, som jeg tok med mig for å steke når jeg kom frem til hyttene. Den kom seilende over mig så lavt, at jeg nådde den med min padleåre.

Jeg møtte en breelv som jeg vasset over – den rakk mig til brystet. Sulten begynte nu å bil temmelig generende – jeg hadde ikke spist annet enn nogen blad av fjellsyre.

Imidlertid forserte jeg breen, gikk nordenom den indre fjordbukt og var på vandring mot neset, da jeg plutselig fikk høre den kjære tøff-tøff-lyden av en motorbåt. På en snau kilometer opdager jeg redningsbåten – vinker som vanvit­tig fra stranden og blir Gud skje lov opdaget. Ombord fikk jeg en strålende mottagelse av dr. Holaker som er fiskerilæge der nord, den unge Jørgen Tandberg og kapteinen på kutteren «Solveig». Jeg trodde det var midnatt, men det viste sig

å være torsdag kl. 13. Vi drog rett til Ny-Ålesund, hvor mottagelsen var hjerteligere enn den i det hele tatt kan beskrives. Dr. Holaker under­søkt mig, pulsen var 92 og tempe­raturen 36.9. Etter å ha spist litt forsøkte jeg forgjeves å få sove. Etter 6 timers hvile stod jeg op og skrev en beretning til min avis. I mellomtiden hadde jeg falt telegram fra min kone. Gott sei Dank!

Det var Strijbos’s tørre beretning! For oss som har vært ute i fjellet – sett en isbre og følt det arktiske liv på pulsen, virker hele beretningen rett og slett eventyrlig. At han overhodet greide de over-menneskelige strabaser i 4½ døgn absolutt uten mat og absolutt uten søvn i sin alder av 48 år, kan utelukkende skyldes at han har et legeme trenet i sport og idrett i alle år, at han er i besiddelse av en utrolig utholden­het og at han elde en ufattelig livs­kraft!

Han hadde ikke lovord nok for det redningsarbeide som var satt igang. Sjelen i det hele var fiskerieksperten Thor Iversen – og dr. Holaker, han organiserte det hele under samråd med sysselmannen. Tre landekspedisjoner og to båtekspedisjoner var i virksomhet døgnet rundt fra søndag kveld. Ons­dag ettermiddag ble hans kano funnet på østsiden av Blomstrandshalvøya av nogen fiskere som drog rett til Ny-Ålesund til Thor Iversen med den. De drog på nytt avgårde etter praktisk talt å ha opgitt håbet om å finne Strijbos i live. Men de beregnet på grunnlag av strøm og vind hvor kanoen var kommet fra og fant ganske riktig strandingsstedet med Strijbos’s ryggsekk og skriftlige beskjed. Et landparti dro så avgårde i Strijbos’s spor, mens en motorbåt avsøkte stranden. Det var så denne motorbåt som fant ham. –

– Ende gut – alles gut, sier Strijbos. Min film er ennu ikke ferdig – næste år reiser jeg nordover igjen for å få den ferdig – en uten kano – føier han til, og slik fikk dette ishavseventyr sin lykkelig ende – i motsetning til så mange andre!