Passasjertransporten på Svarbardbåtene har undergått store forandringer.

«Ingerfem» kan ta opptil 100 passasjerer i godt utstyrte lugarer

Av Ske

(Lofotposten 3/9 -1955)

 

 

En som har reist med kullbåtene til Spitsbergen i årene like etter krigen, tenker med gru på de forholdene som størstedelen av passasjerene var henvist til.

Særlig ille var det høst og vår når hovedutskiftningen av gruvearbeidere pågikk. I baksen var det innredet soveplass til passasjerene, hvor de både spiste og sov. Gamle «Hedvig» hadde en gang hele 105 passasjerer på turen nordover, et pent tall på en lastebåt på 1800 tonn.

Var været pent kunne det gå an, men på senhøstes når passasjerene knapt kunne komme opp og trekke frisk luft, var tilstanden ille. Når så en god del var sjøsyke attpå til, kan en tenke seg hvordan det var i baksen.

Men det var sjelden noen som klaget. Gjennom år hadde karene vært vant til slik transport. Om våren, når turen gikk nordover, tok de ikke den slags så høytidelig. Nu skulle de opp og gjøre penger, og hvem gad bry seg med at ikke komforten var helt førsteklasses. En lang kjedelig vinter hadde de gått hjemme og hørt seg lei på ungemas og kjerringgnål. Nu skulle de opp igjen til landet med ”de store vidder, hvor menn er menn, og kvinner en klamp om foten.” Riktignok hadde de bestemt seg for å si Spitsbergen farvel for godt, da de reiste ned i fjor høst, men det hadde de sagt så mange ganger tidligere. Det samme gjentok seg. Når solen begynte å komme, våknet lengselen etter Spitsbergen, og midt i mai var det å ta seg en tur til Harstad og slå av en prat med ”Han Westbye” og gammelkarene kunne være sikker på jobb. Samtidig som sommerkontrakten ble undertegnet, fikk de da også noen kroner i forskudd, og så ut på byen og treffe likesinnede. Nei, det var ingen sak å være kar nu.

Båten var dårlig og maten kanskje skrall, men om noen dager skulle de stå i gruven igjen, bore og laste og tjene penger.

Om høsten når turen gikk sørover var det heller ikke så farlig om det ble litt trangt om bord. Nu hadde de sjekken i lommen, og den var ikke så rent liten. I Harstad ventet en pakke, telegrafisk bestilt fra Narvik. Harstad hadde enda ikke fått dette ettertraktede utsalget med ”V” på rutene, men det spilte liten rolle, Narvik og Tromsø ordnet den slags. Om bord ble det også noen drinker underveis, for mange hadde spart opp kvoten sin nettopp til denne turen, og andre hadde nok fått en ekstrakrukke i en anledning sesongslutt. De få dagene over ishavet gikk så fort så.

Men tiden forandret seg. Det ble reist krav om mer komfort og service på Svalbard-båtene, og etter hvert som de gamle kullskipene ble kondemnert eller solgt til utlandet og nye båter ble satt inn, kom også dette. Og de som i dag reiser over Ishavet på vei til eller fra gruvebyen, har ingen grunn til å klage.

I dag er det «Ingerfem» som er hovedpassasjerbåten på Longyearbyen. Den har egen innredning for arbeiderne, og kan ta 95-100 passasjerer. 4-mannslugarer er store og luftige. Det er egen bysse for passasjerene og også eget byssepersonale. «Ingerfem» er på 3500 tonn, og lastet er den meget stø, selv om den som alle andre båter ruller litt når den får litt ballast.

Mens båten losset kull i Svolvær, tok vi en titt om bord, og vi ble imponert over forandringen fra den gamle, kullfyrte kullbåten til den nye oljefyrte «Ingerfem». Og chiefen og kapteinen som vi slo av en prat med, var strålene fornøyd over å være om bord på «Femmeren» som den populært kalles med Spitsbergen-jargonen.

Kaptein Monsen har gått i mange år på Spitsbergen og kjenner ruten. På sin vanlige joviale måte viser han oss rundt i lugarer og salong, og ved aftensbordet forteller han litt om hvordan båten er utstyrt. Det mangler ingenting av moderne navigasjonsutstyr om bord, noe som letter Svalbard-trafikken betraktelig. Takket være radar er ikke lenger tåken den hindring som den var tidligere.

Noe som er nytt for oss gamle Svalbard-travere, er at det er to kvinner blant byssebetjeningen, og så vel kaptein som maskinmester er svært godt fornøyd med den ordningen. Det blir atskillig mer orden på tingene når en kvinne tar hånd om dem, sier kapteinen. Og det var orden om bord.

Maskinmester Johannesen har vi truffet på nærsagt alle Spitsbergen-båter. I farten husker vi ham i hvert fall fra «Felix», «Kaprino» og «Jacob Kjøde». Nu er han på «Ingerfem» og forteller at han liker seg svinaktig godt om bord.

– Når jeg ligger nede i Middelhavet om vinteren, lengter jeg nordover, forteller Johannessen. Det er rart med nordlandene, det er noe som trekker, og når våren kommer finner vi Johannessen i Svalbard-traden.

Da vi står på fergen innover mot byen, og ser «Femmeren» ligge opplyst ved kullkranen, husker vi chiefens ord. Det er noe som trekker en nordover. Vi skulle ikke hatt noe i mot og gått om bord og slått følge over Ishavet.